Teksten er tidligere utgitt i tidsskriftet SOR-Rapport nr. 2 2021. Både tidsskriftet og forfatteren har godkjent publiseringen av denne gjestebloggen.


Bilde av Britt-Evy WestergårdDe fleste av oss vil mene at gode venner er viktig for livskvalitet og en viktig kilde til psykisk og fysisk helse. Studier om, og erfaringer fra mennesker med utviklingshemning, tyder på at de savner hjelp til å etablere og beholde vennskap.

På 1980-, og 90-tallet var kartlegging og intervensjoner i sosiale nettverk og relasjoner et satsningsområde både i Helsevernet for psykisk utviklingshemmede (HVPU) og under reformen som førte til at HVPU ble avviklet (Ot.prp. nr.49 (1987-88)). Som vernepleierstudent i Oslo på midten av -80 tallet, ble vi fortalt hvor viktig det var at vi kartla den enkeltes sosiale nettverk og tilrettela for at tjenestebrukerne fikk gode sosiale relasjoner i sitt nærmiljø. HVPU hadde på 1980 tallet også «treningsleiligheter» hvor personene ble forberedt til en kommunal hverdag. I leilighetene trente vi på sosiale ferdigheter og var opptatt av hvordan personen oppførte seg og kledde seg for å være mest mulig integrert i sitt nærmiljø. Det var treningsprogrammer for å ta bussen, gå på kafebesøk, kino og ungdomsklubb. I etterkant kan en stille spørsmålet om noe av denne treningen var basert på en misforståelse av begrepet «normalisering». Kanskje forsøkte vi å gjøre personer med utviklingshemming mest mulig lik «normen» slik at de ikke skulle skille seg ut?

Dagens samfunn synes å ha kommet lengre i sin aksept av at vi alle er forskjellige. Mytene som var om menneskene på de store institusjonene ute på landet, har gjennom intervjuer og reportasjer ført til at de nå fremstår med den individualitet og forskjellighet det er hos personer med utviklingshemming. Inntrykket er at menneskene, som fortsatt omtales med sin tilstand og diagnose, i større grad verdsettes for hvem de er og innsatsen de gjør for samfunnet. Det er godt at de fleste av oss mener at det er godt nok «være som en er». Spørsmålet er om denne endringen har ført til at personer med utviklingshemming i større grad enn tidligere, blir invitert inn i vennegrupper utenfor eget bofellesskapet eller kolleger på den tilrettelagte arbeidsplassen?

Et annet spørsmål er «hva er grunnen til at flere med utviklingshemming sier det er vanskelig å etablere vennskap og å beholde dem» (Heia & Westergård, 2014; Westergård, 2016, 2020). Er det forhold knyttet til personen som gjør dette vanskelig, eller er det kanskje forhold ved tjenestene de er avhengig av?

Studier om vennskap

En gjennomgang av litteraturen viser at det har vært magert med metodeutvikling og fagutvikling om nettverksteorier og relasjonsteorier knyttet til personer med utviklingshemming etter at Ansvars-reformen satte integrasjon og sosialt nettverk på dagsorden. Samordningsrådet (SOR) omtaler temaet i et e-læringskurs (http://kurs.helsekompetanse.no/fritidkultur), men det er lite forskningsbasert litteratur de henviser til. Særlige forskningsstudier om vennskap hos voksne og eldre med utviklingshemning finnes det lite av, og de få som nevnes i denne artikkelen har relativt små utvalg.

I dagens tjenester for personer med utviklingshemming synes det som om verdiene av gode vennskap er et ‘ikke-tema’. Føringer for fremtidens tjenester, vil kanskje endre dette synet hos tjenesteytere og faglige rådgivere? I utviklingen av den kommende nasjonale veilederen «Gode helse- og omsorgstjenester for personer med utviklingshemming», ga ni fokusgrupper med personer med utviklingshemming innspill til arbeidsgruppen som utviklet veilederen (Helsedirektoratet, 2020). Noen av tilbakemeldingene handlet om livsløpsperspektivet som veilederen fremholder.

Fokusgruppene var klare på at «det er viktig å ha venner hele livet» (Westergård, 2020: 25). Det var flere som hadde dårlige erfaring fra skolen, de ble mobbet og manglet venner, det er derfor viktig «At man ikke blir gående alene som jeg ofte gjorde. Når den ene kameraten min på skolen ikke var der, hadde jeg ingen andre å være sammen med» (Westergård, 2020: 23). I ungdomsårene, ble det også nevnt at husarbeid var viktig for å «Ha det ryddig for å kunne ha besøk av venner». Like viktig var kompiser, venner og kjæreste «for å ha det godt som voksen» (Westergård, 2020: 25). Også viktigheten av vennskap i eldre år ble fremhevet: «Venner er viktig på slutten av livet. Det er viktig å ha mennesker rundt seg som er glad i deg» (Westergård, 2020: 28). I denne og andre studier, er det også sagt at muligheten av å gå til et seniorsenter, er viktig for dem som ikke bor i bofellesskap «… der møter jeg vennene mine. Der har jeg det godt…» (Westergård, 2016: 23; 2020).

Å være avhengig av hjelp fra andre innebærer samhandlingssituasjoner som kan være utfordrende både for den som mottar hjelpen og den som yter hjelp. Det kan oppstå situasjoner som er vanskelig å stå i, uten nærmeste familie eller venner som støtter en. Studier og erfaringskonferanser viser at eldre med utviklingshemning har færre personer i sitt sosiale nettverk enn hva de unge har. Å ha gode sosiale relasjoner er viktig for å være aktiv, engasjert, følge seg trygg og inkludert. Flere av de eldre forteller at de savner noen å ha nær og god kontakt med, som kjenner dem godt og som de stoler fullt og helt på (Brandt, 2006; Due, 2006-2007; Thorsen, 2005; UAU, 2007; Westergård, 2016, 2020). Flere hadde erfart at når familiemedlemmer ble borte forsvant også aktiviteter, viktige markeringer og det nære fellesskapet: «Vet ikke hva jeg skal gjøre, mamma har vært tur- og reisefølge», «Jeg lurer på hvem jeg skal feire jul sammen med…» (Westergård, 2020: 28). Det viser seg at spesielt eldre med utviklingshemning er mer utsatt for å bli uten venner når deres nærmeste sosiale nettverk faller fra (Thorsen, 2005). Dette kan skape bekymringer på flere måter: «En tenker på hvem som skal stelle graven sin når en er død. På grunn av at en ikke har familie og da blir det tragisk å ha en gravstein der ingen kommer» og «Lurer på om jeg kan ligge i graven til min venn som er død før meg?» (Westergård, 2020: 52).

Det er også et savn av bekreftelse på egen historie, familierøtter og derfor identitet. Flere av dagens voksne og eldre med utviklingshemning, har vokst opp på sentralinstitusjoner i fravær av familie og nære venner. Personer som vanligvis bekrefter våre livshendelser og ulike sider ved vår personlighet (Atkinson et al., 1997; Bentley et al., 2011; Fjermeros, 2009; Ingham, 2006).

Det er få studier som omtaler kvaliteter ved sosiale nettverk personer med utviklingshemming har. 17 kvinner og 2 menn i alderen 49-78 år (gj.s. 63 år) ble i 2012 spurt om (Westergård, 2016):

Figur1.jpg

Figur 1. Hvem liker informantene å være sammen med, hvem er de mest glade i og hvem tror de er glad i dem (%)

 

  • hvor mange venner og familiemedlemmer de hadde god kontakt med,
  • hvor ofte de møttes,
  • hvem de likte best å være sammen med,
  • hvem de var glad i og hvem de trodde var glad i dem.

Samme undersøkelse viste også at:

  • 74% var i en situasjon der begge foreldrene var døde
  • 31% hadde familiemedlemmer (søsken, tanter m.m) de besøkte jevnlig. 23% sa de fikk besøk av familien sin, men svarene kunne noen ganger være overraskende (Westergård, 2016: 226, S18):

Intervjuer: besøker broren din deg da?

Informant: Ja, de kommer neste år til min 50 års dag.

Intervjuer: ok.

Informant: de har ikke vært her de siste åtte årene, helt siden jeg flyttet inn hit.

  • 35% hadde ingen venner
  • ingen i utvalget hadde kjæreste

To personer svarte med svak stemme og med et uttrykk som liknet på skam, at de ikke visste om de hadde noen venner (Westergård, 2016: 226). Det samme forholdet kom frem i en av fokusgruppene til Helsedirektoratet «Når vi snakker rundt dette med å være med venner er det tydelig at et par av dem egentlig ikke har dette. De vet ikke hvordan de skal skaffe seg venner. De er med på mange aktiviteter sammen med boligen, men har ikke noe nettverk utenom de andre tjenestemottakerne i boligen bortsett fra familien» (Westergård, 2020: 34).

Funnene som viser at personer med utviklingshemming har få venner, korresponderer med en annen studie som viste at 40% ikke hadde venner utenfor eget hjem. Det samme gjaldt bare 2% av den øvrige befolkningen (Söderström & Tøssebro, 2011).

Flere i studien fra 2016 (Westergård), sa at de hadde venner i boligen som de var sammen med hver dag. Dette forholdet bekreftes i en annen norsk studie. Her viste det seg at 60% hadde venner blant dem de bodde sammen med (Tøssebro & Lundeby, 2002). Dette er ikke spesielt høyt med tanke på at ca. 94% av personene som er 40 år og eldre, bor i gruppeboliger (Westerberg, 2013). Vil det da si at det er disse personene de foretrekker å være sammen med? Figuren ovenfor viser svarene til informantene om hvem de likte best å være sammen med, som de er mest glad i og som de tror er glad i dem (Westergård, 2016).

Personalet er altså dem som får den største kjærligheten og oppmerksomheten fra tjenestebrukerne, det er dem de liker aller helst å være sammen med. Men, når de blir spurt om hvem de tror er mest glad i dem, får personalet færrest skår. Videre er det 1/3 av informantene som ikke visste om noen som var glad i dem. Hva dette er et uttrykk for? Svaret på dette, ble ikke undersøkt, men det kan indikere at de trenger hjelp til å oppdage verdien av seg selv og få hjelp til å etablere gode vennskap de kan utvikle seg i. Grunnen til at så få sa at venner var glad i dem, kan ha sammenheng med at de hadde få venner utenom familien og personalet. Informantene fortalte også uoppfordret hvordan det var å miste gode venner når de flyttet ut av HVPU-institusjonene og hvor mye de savnet disse vennskapene. Likeledes hvor trist det var når venner døde (Westergård, 2016).

Vi kan egentlig bare spekulere på hvorfor voksne mennesker med utviklingshemning ikke har flere venner utenfor eget hjem. En mulig forklaring er hva flere sier om mangel på tid hos personalet. De sier at de er avhengig av hjelp fra personalet for å møte sine nærmeste venner, men at personalet ikke har tid til å følge dem. Flere savner også hjelp til å ringe venner og invitere til kontakt med familie og venner (Westergård, 2016, 2020).

Et annet svar kan være det Torill forteller om i boken sin (Heia & Westergård, 2014). Personalet som hjelper henne, har ikke lov til å bruke egne biler for å hente eller kjøre henne. Hun kan heller ikke bli hentet med leid kommunal bil etter klokken ti om kvelden, fordi personalet er alene på vakt og ikke kan gå ut av boligen. En god ting er at så å si alle informantene i studiene om livsfortellingsarbeid (LFA), forteller at de har trivelige mennesker rundt seg til daglig (Skalstad, 2020; Westergård, 2016). LFA kan også føre til at tidligere vennskap blir vekket til live» (Hollund, 2007). Flere av informantene husket venner de hadde hatt det godt med og ble klar over at noen faktisk hadde være glad i dem. LFA vekket gode følelser til mennesker, steder og hendelser de fortalte om. Spesielt rørende var det å høre om familiemedlemmer som hadde funnet tilbake til hverandre etter 20–30 år (Westergård, 2016).

Det er viktig å ha en god venn

En av dem som har satt tema vennskap på dagsorden er Torill Heia. Hun sier i boken «Venner» at vennskapene hun har med ulike mennesker, er noe av det viktigste i hennes liv. «Venner er kjærlighet» og «sammen med dem kan jeg leve» sier hun (Heia & Westergård, 2014).

Torill og jeg har kommet frem til at gode venner oftest er noen vi har kjent i flere år. Det er mennesker som har ‘tålt oss’, oppmuntret oss og delt livet sammen med oss. Det er personer vi slapper av sammen med og opplever at forstår oss på en måte vi selv ønsker å bli forstått. Venner deler vi minnerike opplevelser sammen med, og vi føler oss trygge i å dele de innerste tankene vi har. Vennskap er noe mer enn å være hyggelig, det er noe mer enn å ta vare på eller være snill mot en annen fordi du liker å hjelpe personen. Vennskap handler om en balanse mellom å gi og motta, det handler om å være glad i, bry seg om, ønske hverandre godt og være lojal. Vi har begge venner i alle aldre og mener at alder eller kjønn har lite å si for et godt vennskap. Vi har begge venner knyttet til interesser vi har og Torill har mange venner i fotballen. Vi opplever også å være mer venn med noen i familien fremfor andre.

Torill og jeg har også noen forskjellige vennskap. Torill har for eksempel venner blant naboene i bofellesskapet og blant tidligere personal. Jeg har aldri bodd i en gruppebolig eller hatt personale å forholde meg til. Men, i jobben som personal selv, ble Torill en av dem som er en god venn i dag. Det samme gjelder flere av dem jeg kjente på dagsenteret den gangen og som Torill bor sammen med. Vi har med andre ord felles venner med utviklingshemming som vi ringer med og er i hverandre i bursdager til. De fleste har ulike former for vennskap, avhengig av omgivelser og oppvekst. De fleste av oss føler oss også mer akseptert og verdsatt sammen med gode venner vi er glad i.

Oppvekst og læringshistorie påvirker hvilke venner vi har og hvordan vi holder kontakten med venner. Flere av Torills venner har hun kjent siden tenårene da hun bodde sammen med sine foreldre. Foreldrene ga henne tillit og frihet til å farte rundt i lokalsamfunnet og oppmuntret henne til å holde kontakten med folk hun likte å være sammen med. Foreldrene ble også godt kjent med noen av personalet når Torill flyttet hjemmefra i 20 årene. Torill snakker varmt om feriene hun selv, foreldrene og personalet hadde sammen. Slike historier finner vi færre av i dag, enn på 1980 og 90-tallet. Avstanden mellom familie, tjenestebrukere og personalet er større nå og jeg mener vi har mistet viktige ressurser og tillit denne nærheten til hverandre skapte.

Dersom Torill hadde vokst opp på en institusjon, ville ikke vi hatt så mange felles bekjente og venner på hjemstedet vårt. Torill ville ikke hatt så mange som sa «hei» til henne i byen. Et «hei Torill», eller en kort prat bekrefter hennes verdi som menneske og gir henne noe å snakke med andre om. Å møte andre kan bli en ‘snakkis’ når hun kommer hjem; «i dag møtte jeg… det var hyggelig… vet du hva han sa…». Fortellinger mennesker imellom, er en måte å øke interessen for egen person, bli bekreftet på og føle seg viktig.

Etter samarbeidet om boken «Venner» har jeg reflektert over hvor rikt livet til Torill er. Det er rikt fordi hun har en familie som har fremhevet det hun er god på og hun har venner som har samme interesser som henne. Den senere tiden har hun også fortalt at hun har fått en støttekontakt, noe hun egentlig ikke ønsket på grunn av dårlig erfaringer tidligere. I dag er tiden med støttekontakten noe hun gleder seg til. Grunnen til dette er nok at det er en hun kjenner fra fotballen og som vil være sammen med henne på det hun «elsker», nemlig fotball og håndballkamper. Det at hun ser svært dårlig nå, har mindre betydning. Det er å komme seg ut blant folk som gir henne liv. Det ville hun helt sikkert sagt om vi hadde snakket i telefonen akkurat nå.

Personal og venn, - en konfliktfylt rolle… eller kanskje ikke!

Wolfensberger (Wolfensberger, 1972, 1983, 1992) var en viktig inspirasjonskilde til fagutviklingen som skjedde under Ansvarsreformen og synet på viktigheten av sosial rolle og sosialt nettverk. Han mente at personer med funksjonsnedsettelser trengte mennesker rundt seg til å bekrefte deres status og sosiale rolle. Wolfensberger fremhevet at en strategi for å at personer med utviklingshemming skulle oppleve å bli sosialt verdsatt og føle seg sosial trygg, var å ha gode tjenesteytere i det nærmeste nettverket. Tjenesteytere er i posisjon til både å hjelpe og å støtte tjenestebrukere til verdighet og status. Før sin død var Wolfensberger bekymret for utviklingen innen tjenestene til personer med funksjonsnedsettelser og han så en fare for at oppfølgingen av den enkelte skulle bli for dårlig (Thomas, 2011). Wolfensberger så en utvikling som i dag bekreftes gjennom media og forskning. Faren for at personalet blir ‘administratorer’ med lite kjennskap til personene de yter tjenester til, er absolutt til stede. Særlig fare for dette vil det være på store tjenestesteder med mange brukere.

Det at personalet ikke er glad i dem de yter tjenester til, stemmer nødvendigvis ikke. Alle som ble intervjuet i undersøkelsen fra 2016 (Westergård), viste stort engasjement og flere av dem satt med tårer i øynene og fortalte om tjenestebrukeren. Alle sa de hadde stor respekt og beundring for personen de hadde tilrettelagt LFA for. Grunnen til at personene med utviklingshemning oppfattet personalet som mindre glad i dem, enn de var i personalet, kan kanskje ha noe med mangel på direkte og konkret dialog om følelser fra personalet side. Den norske væremåten sies å være noe reservert og avmålt, med få og utydelige signaler. Må personale kanskje bli tydeligere for at tjenestebrukerne skal forstå av vi bryr oss? Personer med utviklingshemning (som folk flest) har behov for å høre hva andre tenker og føler. Uttalelser som «jeg er glad i deg», «jeg synes du er en flott person» eller «jeg er glad for at du sier jeg er vennen din», er kanskje ikke så vanlige fra personalets munn? Noen vil endog si det er uprofesjonelt.

Personal som opplevde å ha et anstrengt forhold til brukeren i LFA, sa de opplevde en endring i forholdet underveis og etter de var ferdige. De slappet mer av sammen og det ble mer vanlig å gi hverandre en klem og si gode ting til hverandre. Personal som følte seg «forfulgt» av noen tjenestebrukere, fortalte at de under og etter LFA hadde fått et godt og mer «normalt» forhold til hverandre, sa at de hadde fått et godt og «normalt» forhold til hverandre etter LFA (Westergård, 2016).

Det verserer også historier fra praksis om at tjenestebrukere som vanligvis blir invitert hjem til en av personalet i jul og andre høytider, nektes dette når det kommer en ny leder med andre oppfatninger. Oftest er det snakk om tjenestebrukere uten familie eller gode venner å feire jul sammen med fordi de andre naboene har reist til familien sin. Begrunnelsen «– da blir det bare mas på oss andre om å gjøre det samme» holder ikke verken faglig eller etisk!

Når vi ser bort fra tjenesteytere som utnytter andres tillit til selv å oppnå goder, er det bare av det gode å øke nærheten og innsikten i hverandres liv. LFA er en tilnærming i denne sammenheng. I studien sa 79% av personalet at de opplevde tjenestebrukeren som mer interessant etter at de hadde blitt kjent med personens liv (Westergård, 2016). Når vi vet at interesse for den andre er et godt utgangspunkt for samhandling, er det merkelig at det ikke legges større vekt på dette. Halvparten av personalet i LFA sa at respekten for den enkelte hadde økt, selv om alle før LFA sa at de hadde stor respekt for personen. Resultatene forklarer hvorfor relasjonene mellom dem var styrket. Forståelsen og kommunikasjonen var bedre og de følte seg trygge sammen. Andre, liknende studier beskriver mange av de samme resultatene (Bai et al., 2014; Clarke et al., 2003; McKeown et al., 2006; Woods et al., 2009).

Atferd som tidligere ble oppfattet som utfordrende, ble etter LFA tolket annerledes og møtt på en annen måte. Flere som hadde jobbet i hjemmet til brukeren i over 15-20 år, lærte nye ting til den enkelte som ga dem nye tanker om videre oppfølging (Westergård, 2016). Dette er interessant med tanke på hvordan noen praktiserer primærkontaktrollen. I flere boliger er det praksis at personalet bestemmer hvem av dem som skal være primærkontakt til brukeren. I tillegg bestemmer de ofte skifte, slik at det ikke skal oppstå nære forhold. Torill og jeg mener at primærkontakten bør være tjenestebrukernes allierte, en som bruker kan føler seg trygg og fri til å snakke med om vanskelige ting. Dersom et vennskap utvikler seg mellom primærkontakten og tjenestebruker, vil det være lettere å ta opp ting som føles problematisk. Primærkontakten vil kanskje også i større grad forsvare personens interesser.

Det er viktig at personalet snakker sammen om verdien av gode relasjoner og at de utvikler en «policy» på temaet vennskap. Både tjenestebrukere, personalet og ledelsen bør gå sammen om å beskrive en slik «policy» for på den måten å avklare forventninger og bevisstgjøre alle parter på avgjørelser de har tatt sammen. En slik tilnærming vil være innovativ og kontroversiell i enkelte fagmiljøer, så det er viktig at det forankres i en tydelig faglig ledelse.

Ønsket om vennskap, må komme som et initiativ fra tjenestebrukeren. Personalet har en tilrettelegger-rolle, men styringen over livet sitt skal ligge hos den enkelte. Ikke alle kan klare dette, men alle kan gi uttrykk for behag eller ubehag, uttrykk som gir en viktig rettesnor i enhver relasjon.

Som et eksempel på dette avslutter jeg med en fortelling fra en av informantene i studien som det er referert mye til i denne artikkelen: På en avdeling i en av de tidligere HVPU-institusjonene, var det to som alltid satt sammen. Kvinnen hadde multifunksjonshemming, uten talespråk og mannen hadde Downs Syndrom med moderat grad av utviklingshemming. Ansvarsreformen gjorde at kvinnen flyttet fra avdelingen. Mannen ga uttrykk for at han savnet henne veldig og ba personale invitere henne på besøk. Personalet som hadde sett forholdet mellom dem, arrangerte møtet. I tre timer satt de for seg selv ute på plenen og holdt hverandre i hånden. Mannen snakket og kvinnen lo og laget lyder, men mest av alt satt de bare der sammen. Da kvinnen var plassert i bilen for turen hjem, ga mannen henne en inderlig klem og personalet observerte at en tåre rant ned over kinnet hennes. Denne opplevelsen var nesten 20 år gammel da den ble fortalt til meg, av en kvinne som var tydelig berørt.

Vennskap og kjærlighet kjenner ingen grenser, så er det noen grunn til at vi som tjenesteytere skal begrense og stoppe andre i å oppleve det, så lenge vennskapet er basert på gjensidig interesse, godhet og interesse for hverandre. Torill gir meg en dimensjon i livet jeg ikke ville være foruten. Hun beriker mitt liv med vårt vennskap. Jeg unner flere å oppleve et slikt vennskap, med et menneske som formidler sine erfaringer fra en annen synsvinkel enn deg selv.

(Teksten er tidligere utgitt i tidsskriftet SOR-Rapport nr. 2 2021. Både tidsskriftet og forfatteren har godkjent publiseringen av denne gjestebloggen)

Referanser

Atkinson, D., Jackson, M., & Walmsley, J. (1997). Forgotten lives. Exploring the History of Learning Disability. BILD Publications.

Bai, X., Ho, D. W., Fung, K., Tang, L., He, M.,Young, K. W., Ho, F., & Kwok, T. (2014). Effectiveness of a life story work program on older adults with intellectual disabilities. Clinical Intervention in Aging, 9. https://doi.org/10.2147/CIA.S56617

Bentley, S., Nicholls, R., Price, M., Wilkinson, A., Purcell, M., Woodhall, M., & Walmsley, J. (2011). ‘Our Journey Through Time’: an oral history project carried out by young people with learning disabilities. British Journal of Learning Disabilities.

Brandt, A. M. (2006, 12. – 13. januar). Er jeg voksen eller er jeg gammel? – En mors tanker om sitt barns aldring og sin egen situasjon UAU's Regional konferanse om aldring hos mennesker med utviklingshemning – Helse øst, Oslo kongressenter.

Clarke, A., Hanson, E. J., & Ross, H. (2003). Seeing the person behind the patient: enhancing the care of older people using a biographical approach. Journal of Clinical Nursing, 12 (697–706).

Due, G. E. (2006-2007). Tanker om mitt liv. Regionale konferanser om boliger for eldre med utviklingshemning, Oslo, Sandnes, Tromsø, Trondheim og Tønsberg.

Fjermeros, H. (2009). Åndssvak. Et bidrag til sentralinstitusjonenes og åndssvakeomsorgens historie. [Weak-spirit. A contribution to the central institutions and the weak-spirits care history] [Åndssvake omsorgens historie – sentralinstitusjoner og privatpleie]. Universitetsforlaget.

Heia, T., & Westergård, B.-E. (2014). Venner. Universitetsforlaget.

Hollund, S. (2007, November, 7–9). Udviklingshæmmedes Livshistorier, faglige historier - private historier. Livsfortellings kurs, Bergen.

Ingham, N. (2006). Why do people with learning difficulties want to tell, and share, their stories? Retrieved 31.08.2009, from http://www.unlockingthepast.org.uk/index/independent_pages/view_independent_pages/7/

McKeown, J., Clarke, A., & Repper, J. (2006). Life Story Work in health and social care: systematic literature review. Journal of Advanced Nursing, 55, 237–247.

Skalstad, E. (2020). Delrapport – Desember 2020. Livsfortellingsarbeid som grunnlag for personfokusert praksis – et pilotprosjekt og samarbeid mellom Oslomet og Drammen kommune. D. kommune.

Söderström, S., & Tøssebro, J. (2011). Innfridde mål eller brutte visjoner. Noen hovedlinjeri utviklingen av levekår og tjenester for utviklingshemmede. NTNU Samfunnsforskning AS. https://naku.no/kunnskapsbanken/rapport-innfridde-m%C3%A5l-eller-brutte-visjoner

Thomas, S. (2011). A Tribute to the Work of Dr. Wolf Wolfensberger.
https://www.wolfwolfensberger.com/images/WolfWolfensberger/website/SusanThomas2011AtributeToDrWolfensberger.pdf

Thorsen, K. (2005). Livshistorier, livsløp og aldring. Samtaler med mennesker med utviklingshemning. Forlaget Aldring og helse.

Tøssebro, J., & Lundeby, H. (2002). Statlig reform og kommunal hverdag: Utviklingshemmedes levekår 10 år etter reformen. Norges teknisknaturvitenskapelige universitet (NTNU).

UAU. (2007). Kommunal boligplanlegging for voksne og eldre mennesker med utviklingshemning – en konferanserekke i alle helseregionene Tønsberg (18/1), Oslo (1/2), Tromsø (19/4), Bergen (13/9/), Bodø (25/10), Trondheim (1/11).

Westerberg, T. H. (2013). Eldre personer med utviklingshemning. En nasjonal kartlegging av botilbud og forekomsten av demens- og kreftsykdommer. F. A. o. helse. www.aldringoghelse.no

Westergård, B.-E. (2016). Life story work – a new approach to the person centred supporting of older adults with an intellectual disability in Norway? – A qualitative evaluation of the impact from life story work on storytellers and their interlocutors. [Social Work, University of Edinburgh]. Edinburgh, Scotland. https://era.ed.ac.uk/handle/1842/22801

Westergård, B.-E. (2020). Bidragene fra personer med utviklingshemming i utviklingen av Nasjonal veileder om kommunale helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming [Rapport].

Wolfensberger, W. (1972). Normalization: The Principle of Normalization in Human Services. National Institute on Mental Retardation.

Wolfensberger, W. (1983). Social role valorization: A proposed new term for the principle of normalization. Mental Retardation, 21(6), 234–239.

Wolfensberger, W. (1992). A Brief Introduction to Social Role Valoriation as a High-order Concept for Structuring Human Services (Vol. 2nd edn). Syracuse University.

Woods, B., Spector, A. E., Jones, C. A., Orrell, M., & Davies, S. P. (2009). Reminiscence therapy for dementia (Review) (Vol. 1). John Wiley & Sons, Ltd. http://institusjon.histos.no 
https://www.cochranelibrary.com/cdsr/doi/10.1002/14651858.CD001120.pub3/full