Hvordan har vi klart å gjøre Norge til ett av de fremste landene i verden på frivillighet?
Det ville være nærliggende å tro at i et land med så mye ressurser som Norge, så ville innbyggerne overlate stort sett alt til næringslivet og en velfylt statskasse. Men slik er det ikke. Uten innsatsen til de frivillige, ville Norge slik vi kjenner det, opphøre å eksistere. De siste tallene viser at 63% av innbyggerne mellom 16 og 79 år deltar i frivilligheten. Til sammen legger vi ned rundt 150 000 årsverk med frivillig innsats! Det er flere årsverk enn hva alle norske kommuner til sammen har i helse- og sosialtjenestene.
Hvordan har vi fått til dette og hva er det som driver flertallet av oss til dette som tross alt må kunne kalles gratis arbeide?
Håkon Lorentzen, en nestor innen forskning på frivillighet i Norge, utga i 2012 en bok sammen med Line Dugstad om den norske dugnaden. I boken gjør forfatterne en spennende øvelse hvor de blant annet påviser at selv om ordet dugnad er norsk, så er fenomenet globalt. Kort fortalt handler det om at alle samfunn, fra de aller første menneskene, gjennom jordbruksrevolusjonen, den industrielle revolusjon og frem til i dag, er avhengig av det vi her på berget kaller dugnad. Eller enda enklere, et samfunn er dugnad.
Denne påstanden kan man selvfølgelig tolke på ulike måter, men for meg så er det viktigste at frivillighet er en del av den menneskelige natur. Vi har alltid løst oppgaver i fellesskap og det mener jeg betyr at dette ligger kodet i oss. Eller som en god kollega en gang sa til meg: «De fleste av oss mennesker har noe inne i oss som responderer når vi gjør noe godt for andre. Dette «noe» skaper en følelse av velbehag og tilfredshet – lykke altså.» Denne mekanismen eller egenskapen ser vi som er så privilegerte og nærmest ufattelige heldige som jobber med dette, hver eneste dag.
Kanskje dette blogginnlegget egentlig burde stoppe her, men virkeligheten er som kjent nyansert og mennesker vesentlig mer komplekse enn som så. Frivillighet i et moderne og avansert samfunn er et fag, et forskningsfelt og et område hvor vi lærer stadig nye ting om oss selv og om samfunnet.
Så la meg derfor starte her i en litt annen ende, den faglige.
Institutt for Samfunnsforskning (ISF) etablerte i 2008 Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. De har publisert en rekke artikler og rapporter som omhandler frivilligheten. I det følgende vil jeg referere til dem så vel som egne erfaringer.
Hvor skjer frivilligheten?
Dette spørsmålet handler ikke om geografi, men organisasjonstype og samfunnssektorer.
Tall fra ISF gir oss denne oversikten.
Tabellen viser hvor mange prosent som har svart at de har drevet frivillig innsats de siste 12 måneder. Svært mange frivillige er aktive innenfor flere områder.
Tallene viser taler et tydelig språk, frivilligheten er størst innenfor idrett. Dette kommer neppe som en overraskelse på noen. Idretten i Norge er en enorm folkebevegelse, på tross av hva enkelte i de nasjonale organene gir uttrykk for i sitt daglige virke. Uten oss frivillige som stiller opp med alt fra vaffelsteking og kjøring, til å være trenere, styremedlemmer og alt det andre, ville vi neppe sette Ole Gunnar sitte i trenerstolen på Old Trafford og ei heller se Marit Bjørgen gråte av glede på toppen av pallen.
Dette argumentet kan vi uten problem videreføre til nabolagene våre som vedlikeholdes og drives av det frivillige fellesskapet, det fantastiske tilbudet vi har i naturen med oppmerkede løyper og overnattingsmuligheter, kulturarenaene hvor frivillige sørger for at vi får opplevelser i alle former og farger, korpsene våre som er kjernen i 17. mai togene vi er så stolte av osv.
I den andre enden av grafen finner vi rettighetsarbeid, helse arbeid, sosiale tjenester og lignende. Like viktige og absolutt umistelige for samfunnet, men likevel mindre populært som arena for frivillighet. Årsakene til dette ser vi konturene av i motivasjonsfaktorene for de frivillige som jeg skal komme tilbake til.
Hva motiverer de frivillige?
I rapporten «Betingelser for frivillig innsats» (Wollebæk m. fl 2015) finner vi denne grafen;
* Grafen er noe redigert. Lenken til rapporten ligger nederst i artikkelen. Grafen er vist på side 98.
Figuren viser hvilke motivasjonsfaktorer frivillige i ulike aldre legger vekt på.
Arbeidsmarked
Denne motivasjonsfaktoren er selvfølgelig viktigst for de yngste. Studenter og unge mennesker i dag blir ofte forespeilet at potensielt fremtidige arbeidsgivere ser etter frivillighet på CVer når de skal ansette nye mennesker. Realiteten av dette kan nok diskuteres, men det er nærliggende å tro at i et samfunn hvor vi har et stort fokus på frivillighet og samfunnsansvar, så er også dette en faktor for arbeidsgivere. Vel så viktig som innhold på en CV, er nok nettverksbyggingen. I frivilligheten møtes Jørgen hattemaker og Kong Salomo på like vilkår. Det spiller ingen rolle om du er direktør i et verdensomspennende konsern eller arbeidsledig når du møtes i marka for å merke turstier, leter etter snøskredoffer eller koster skolegården. Og når vi mennesker møtes som likeverdige, da er også mulighetene gode for å skape forbindelser som igjen kan tilføre direktøren kompetanse og den arbeidsledige betalt arbeide.
Jo nærmere pensjonsalderen man kommer, jo mindre viktig blir denne faktoren. Dog er effektene for organisasjonene og næringslivet svært viktige uansett alder. Pensjonister som tar med seg all sin erfaring og kompetanse fra et langt arbeidsliv inn i frivilligheten er svært verdifullt.
Sosial
Den sosiale faktoren, slik den er beskrevet i litteraturen figuren viser til, omhandler ikke det sosiale nettverket frivilligheten gir, men snarere de forventninger og det press de frivillige har fra sitt eksisterende sosiale nettverk. Frivillige svarer her på påstander som «Folk som står meg nær har oppfordret meg til å arbeide frivillig», «Jeg har venner som arbeider som frivillige», men også det noe mer negativt ladede «Jeg føler et sosialt press for å delta».
Hvis vi ser nærmere på aldersfordelingen i grafen, ser vi en tydelig forskjell i aldersgruppene. Ungdom har som kjent et sterkt forventningspress til seg selv og hverandre på de fleste områder i livet. I den neste fasen som kanskje kan defineres som studie- og etableringsfasen synker forventningen til frivillig deltagelse, noe som nok har en sammenheng med at det tross alt er mye som skal skje i denne delen av livet. Når vi så kommer i foreldrefasen i livet, blir det sosiale desto viktigere. Alle med barn kan nok kjenne seg igjen i begrepet ufrivillig frivillighet. Foresatte har ofte lite valg, det er forventet at de stiller på dugnader i mange ulike former. Og til slutt når man når pensjonsalderen så kan vi spore en økt forventning til at du skal delta som frivillig.
Denne faktoren er spesielt interessant når vi ser den i sammenheng med følgende spørsmål som ISF har stilt frivillige: «Hvordan hadde det seg at du begynte å arbeide som frivillig innen (navn på område). Svarene på dette viser at 24% ble frivillige fordi de ble oppfordret av en bekjent og denne gruppen var den største i undersøkelsen.
Hentet fra "Betingelser for frivillig innsats, side 26.
Selvaktelse
«I begynnelsen var det jeg som skulle hjelpe Anders, men nå vet jeg ikke hvem som hjelper hvem». Dette sitatet vil du kunne finne i ulike former i mange frivilligsentraler rundt om i landet. Årsaken er enkel. Frivilligsentralene kobler mennesker med mennesker og vi ser at hvis du hjelper noen andre, så hjelper du også deg selv. Eller som forskningen viser, påstanden «som frivillig blir jeg mer fornøyd med meg selv». Som grafen viser så er dette mindre viktig når man er ung, men min erfaring fra de siste 7 år med å jobbe med frivillige er at forskningen ganske enkelt ikke klarer å fange opp hva de unge faktisk føler. Kanskje de er for beskjedne, kanskje de føler at det er egoistisk å føle det slik eller kanskje de ganske enkelt ikke er bevisste på hvilke følelser som skapes. Det vet jeg ikke, men jeg vet at nærmest samtlige frivillige jeg har vært i kontakt med, anerkjenner og verdsetter den fantastiske følelsen det å hjelpe andre gir, når vi prater om det. Jeg kaller det «den gode egoismen» og det er en nøkkelfaktor for at mennesker flest egentlig ønsker å leve i fred med hverandre uansett skavanker, svakheter og uenigheter.
Læring
Første gangen jeg leste denne rapporten, var det dette som overasket meg mest. Gjennom alle de mange hundre samtalene jeg har hatt med frivillige, så har dette tema vært nærmest fraværende. Når forskningen så viser at ikke bare er læring viktig, men at det praktisk talt er den primære motivasjonsfaktoren i alle aldersgrupper, da gir det tid til ettertanke. Derimot er det egentlig ikke veldig rart når man reflekterer litt over dette. Når vi var barn, lærte vi av lek. Så går vi over i en fase hvor teori og skole tar stadig større plass, før arbeidslivet så igjen tar over rollen som læringsarena. Min erfaring er at svært mange, hvis ikke de fleste, lærer best når vi leker eller arbeider. Vi lærer av erfaring snarere enn av teori. Frivilligheten er en arena hvor vi mennesker kan arbeide med akkurat det vi ønsker, altså en arena hvor vi kan lære akkurat det vi ønsker. Og på samme måte som vi liker å leke, liker vi å lære.
Verdibegrunnelser
Som med læring så er dette svært viktig på tvers av alder. Frivillige opplever at det å delta gir en mulighet til å jobbe for saker som opptar dem. Om du brenner for å skape et bedre nærmiljø og er frivillig i velforeningen eller ser menneskerettigheter og dyrevelferd som «din verdi», så er det en motivasjonsfaktor som gir oss kraft til å gjøre en innsats som ellers ville tung å iverksette. Verdiene våre er en manifestasjon av vår empati og vår fellesskapsfølelse. Verdiene våre er ballasten som holder samfunnet på rett kjøl.
Motivasjon styrer valg av område og oppgaver
At det som motiverer deg også styrer hva du gjør, er ikke spesielt kontroversielt. Det gjelder i alle deler av livet, også for frivilligheten. Undersøkelsene viser oss at i idretten så er det sosiale svært viktig, mens det ikke er så betydningsfullt hvis for de som er frivillige i helse og omsorg. I det område er læring igjen viktigere enn det er i idretten, dog ikke hvis du ser på idrettsstyrer og lignende. Denne delen av forskningen er både spennende og interessant, men erfaringen min er at generaliseringen som gjøres er nyttig som bakgrunnsmateriale, men vi jobber med mennesker som individer og vi er altfor komplekse til å bli generalisert på denne måten.
Fem tips til å motivere de frivillige:
- Bli kjent og avklar forventningene før samarbeidet starter.
- Finn oppgaver til den frivillige som stemmer overens med dennes interesser og motivasjon.
- Skap tilhørighet til organisasjonen, de andre frivillige og deltagere.
- Skap trygghet gjennom din lederrolle – din organisasjon skal være en trygg havn i en stormfull verden.
- Sørg for at alle oppgaver har mening og verdighet
Og til slutt. I Norge har vi 450 frivilligsentraler. Ta kontakt, vi er her for alle og vi elsker og kan frivillighet!
Litteraturliste
Lorentzen, H. og Dugstad, L. (2012): Den norske dugnaden. Historie, kultur og fellesskap. Høyskoleforlaget
Wollebæk, D., Sætrang, S. og Fladmoe, A (2015): Betingelser for frivillig innsats: Motivasjon og kontekst. Senter for forskning på Sivilsamfunn og frivillig sektor.
Kilde
Rapporten kan lastes ned her: Betingelser for frivillig innsats.pdf