Viktige støttespillere - stort oppfølgningsbehov

Tips en venn Skriv ut

Støttekontakter innenfor demensomsorgen etterlyser veiledning og undervisning. Dette kommer frem i en forskningsartikkel skrevet på bakgrunn av en forskningsstudie gjennomført av stipendiat Aud Johannessen ved Nasjonalt kompetansesenter for demens/ Nordiska högskolan för folkhälsovetenskap.

Utgangspunkt for studien var å få innsikt i hvordan det er å være støttekontakt i demensomsorgen, med det som mål å kunne utvikle denne tjenesten til personer med demens og deres pårørende. Familier med demens vil ha behov for en rekke tjenester etter hvert som sykdommen utvikler seg og antallet eldre vil øke de nærmeste årene noe somStøttekontakt i demensomsorgenfører til at det blir flere familier som rammes av demens. Støttekontakt kan være en av flere tjenester som kan benyttes, men er sjelden benyttet i demensomsorgen. Vi vet også lite om hvorfor det er slik. For å få frem denne type kunnskap ble det benyttet kvalitativ metode med intervjuer av 19 støttekontakter (5 menn) i alderen 40-75 år, fra 12 kommuner, i tidsrommet 2009-2010.

Funnene i studien viste at støttekontaktene opplevde at tjenesten var betydningsfull for disse familiene. De beskrev motiverende og demotiverende faktorer i rollen som støttekontakt, som var relatert til dimensjonene i fire kategorier: Fleksibilitet -rigiditet, i forhold til tid og aktiviteter, å bli kompensert - å føle seg brukt, relatert til utgifter og lønn i forbindelse med arbeidet og aktiviteter, tilknytning - overlatt til seg selv, relatert til å bli inkludert som medarbeider og ikke overlatt til seg selv og tilfredsstillelse - mangel på tilfredsstillelse, omhandler selvutvikling og tilbakemelding fra andre. Motivene for å bli støttekontakt var å hjelpe andre og muligheten til å ha et meningsfylt arbeid.

Studien konkluderte med at støttekontaktene ikke var opptatt av lønn, men å få kompensasjon for utgifter, og de hadde behov for veiledning og undervisning.

Artikkelen som er publiser på engelsk i Scandinavian Journal of Disability Research kan du lese her.

Av Anders Midtsundstad