Gjesteblogg nr 2/2010

Velferdssamfunnets fremvekst og utvikling

Tips en venn Skriv ut

Elisabeth Valmyr Bania har blitt spurt om å komme med et innspill i forhold til fremveksten av det norske velferdssamfunnet. Det har hun gjort ut fra sitt faglige ståsted. Her kan du lese hennes blogg.

Bilde av Elisabeth Valmyr BaniaTil alle tider har familie, slekt, venner og etter hvert frivillige lag og organisasjoner vært viktige velferdsaktører i alle menneskers liv. Hvis vi ser grundigere på velferdssamfunnet og frivillig sektor i et historisk perspektiv kommer det klart frem at kirken har vært og vil være en viktig aktør.

Tilbake på 1100 tallet i Norge var det klostrene og munker som ivaretok mange av de fattige, syke, enslige, uføre - de som ikke hadde familie og slekt til å ta hånd om seg. Dette var en viktig ordensoppgave, de katolske munker og nonner utøvde agape, nestekjærlighet ut fra et imperativ om at de fattige var Guds utvalgte - og at de hadde en særskilt oppgave med å ivareta de.

Synet på de fattige endret seg ved innføringen av protestantismen, gjennom reformasjonen. Arbeidets åndelige betydning ble understreket, og i fortolkningen av Bibelen ble utsagn som "i ditt ansikts sved skal du ete ditt brød", sett på som uttalte tegn på hvordan Gud forventet et timelig slit, for å oppnå åndelig velsignelse - og et tegn på Guds velsignelse var det å lykkes i "Herrens vingård". Sterke utsagn som "den som ikke arbeider skal ikke ete" forteller om det normative i hvordan arbeid ble verdsatt. På mange måter kan vi si at den protestantiske arbeidsetikk er som en kulturell plattform i den videre utmeisling av et moderne norsk samfunn.

Tiden fra 1850-tallet var preget av industrialisering, urbanisering og demokratisering. Den industrielle revolusjon seilte frem i den vestlige verden og ved inngangen til første verdenskrig kan vi se den første fasen i det moderne velferdssamfunn tre frem.

Det er mange ulike synspunkt og teorier på hvorfor staten kom inn i større grad for å sikre folk sin velferd. Mange vil hevde at det var uunngåelig - fremvekst av moderne nasjonalstater, tuftet på nedfelte lover og regler førte til en regulering i samfunnet som gjorde at de ulike gruppers rettigheter måtte i varetas. Bismarck, med sin "Realpolitik" i  Tyskland på 1880 tallet har ofte blitt brukt som et eksempel i så måte - hvor det kan sies at arbeiderne fikk regulert sitt arbeidsforhold for å sikre at de skulle arbeide lengst mulig - dette var kostnadseffektivt. Vi kan trekke paralleller til dette med den norske Arbeidslinja - hvor en skattefinansiert og omfordelt velferdsstat skal sikre alle borgere sosial og økonomisk trygghet. Denne perioden omtales også for den andre fasen i utviklingen av den norske velferdsstaten.

I etterkant av 1. verdenskrig og gjennom kriseforliket på 1930-tallet utviklet det seg en politisk konsensus i Norge om at individet ikke lenger skulle lenger være prisgitt veldedighet (frivillige). Rettigheter skulle knyttes til objektive kriteria.

Gjennom den rød-grønne allianse, altså industriarbeidere og bønders felles innsats, begynte et stort og systematisk arbeide for å sikre alle borgere mot de fire farer - sosial og økonomisk trygghet ved arbeidsledighet, uførhet, sykdom og i alderdommen.

I tiårene fra 1945 - med Fellesprogrammet og til innføringen av Folketrygden i 1967 foregår det en transformasjon fra det residuale, partikulære til det universelle og rause. Dette er grunnlaget for det moderne velferdsregime i Norge, og det som vi omtaler som den sosialdemokratiske velferdsmodell og den tredje og foreløpig siste fasen i utviklingen av velferdsstaten.

Det var en rivende og sikkert nødvendig utvikling og fokus på offentlig sektor sin rolle - med å sikre borgerne fra vugge til grav. I sin iver på å sikre rettferdig og lik hjelp ble frivillig sektor - altså det sivile samfunn i mange sammenhenger sett på som noe mindre verdifullt enn det offentliges omsorg.

Fremveksten av den norske sosialdemokratiske velferdsstat la et stort press på offentlige utgifter. Og i 1984 kom det et varsko gjennom en norsk offentlig utredning, Trygdefinansieringsutvalget. I en tid preget av høy arbeidsledighet, lave oljepriser, lave fødselstall og dramatiske fremskrivninger som viste til at vi i tiårene fremover kunne påregne en skjevhet i befolkningen - hvor gruppen av arbeidsføre ble redusert - spørsmålet ble stilt: "Hvordan skulle vi finansiere vår offentlige velferd" - mange hevdet at solidaritetens grense var nådd gjennom dette offentlige utvalgets klare budskap.

I et samfunn som utviklet seg til  å bli mer komplekst vokste det frem nye krav i befolkningen. Det var ikke  lenger nok å sikre arbeid, bolig, helse og økonomi. Borgerne hadde også forventninger om en meningsfull fritid - både i det daglige, i forbindelse med helger, høytider og ferie. Skulle virkelig den offentlige velferdsstat favne alt dette?

Sakte, i tiårene etter Trygdefinansieringsutvalget, ser det ut til at vi samler hele vår velferdshistorie - og ser at ulike hender skal bære ulik bør, på ulikt vis. Bare slik kan vi favne mange av de velferdsoppgaver som finnes i vårt komplekse samfunn. Det offentlige verken vil eller skal dekke alle oppgaver i samfunnet. Det sivile samfunn, tredje sektor - frivillig sektor - kjært barn har mange navn - skal være en viktig velferdsaktør i samvirke og i samhandling med en trygg, raus og omfattende velferdsstat.

 Noen faggrupper, særlig innenfor sosialsektoren, har vært særlig kritiske til frivillig sektor sin rolle - og det er udiskutabelt at mye har vært tilfeldig og dårlig blant de som drev veldedighet. I tillegg vil mange brukere fortelle historier om paternalisme og ekspertvelde blant "nomer og peuter" i den offentlige sektor.  Frivillighet handler om andre ting - samarbeid, kameratskap, utveksling av erfaringer, og som mange sier - ved å gi får du mye mer tilbake. Det er en klisjè - men som andre klisjer er den sann J

Til slutt en liten refleksjon fra min side. Den norske kirken - Folkekirken. Hvor er den i dette arbeidet? Snur vi oss til andre land, for eksempel USA, en av arketypene innenfor den liberalistiske velferdsmodell - ser vi at kirkesamfunn, dels på grunn av nødvendighet (manglende sosial og økonomisk trygghet for mange grupper i samfunnet) og delvis som tradisjon er en viktig og selvsagt velferdsaktør for innbyggerne i samfunnet. Selvsagt utøver også kirkesamfunn i Norge sosialt arbeid - men i stor grad i forhold til marginaliserte grupper - fattige, rusmisbrukere, flyktninger og andre grupper.

Det skal bli interessant å se i tiårene fremover hvordan de ulike kirkesamfunn i Norge plasserer seg i dette landskapet. Hvis vi ser på historien, er det lettere å forstå samtiden - og det gir mulighet for å si mer om fremtiden.