Gjesteblogg nr 14/2010

Sosial kapital - viktig begrep i tiltaksutviklingen for utviklingshemmede

Tips en venn Skriv ut

Om sosial kapitalbygging skal få økt oppmerksomhet i sosialfaglig arbeid, er det behov for økt oppmerksomhet rundt metodiske tilnærminger som nettverksarbeid, samfunnsarbeid og nærmiljøarbeid, skriver Askheim i denne bloggen.

Ole Petter AskheimSosial kapital er et begrep vi stadig oftere støter på i den samfunnsvitenskaplige litteraturen. Ulike forfattere vektlegger forskjellige dimensjoner ved begrepet, men det sentrale utgangspunktet for tilnærmingene er sosiale nettverks verdi, og at sosiale relasjoner kan betraktes som en form for kapital hvor mennesker kan få utbytte av å inngå i et nettverk av sosiale relasjoner. Den amerikanske sosiologen Robert Putnam har utviklet et analytisk skille mellom hva han kaller bonding og bridging kapital. Nettverkene som kjennetegnes av bonding, består av homogene grupper med felles identiteter, med sterke sosiale bånd og en sterk følelse av lojalitet og gjensidighet overfor nettverkets øvrige medlemmer. De er innadvendte med en skarp avgrensning mot omverdenen. Bridging fører derimot mennesker fra ulike sosiale sammenhenger sammen. De sosiale båndene er svakere enn i nettverkene kjennetegnet av bonding, men til gjengjeld er de viktige for å få tilgang til informasjon og muligheter. Nettverkene karakterisert av bonding og bridging kan ha ulike fortrinn. Undersøkelser viser at grupperinger med relasjoner karakterisert av sterk bonding også har sterkere bridging relasjoner og er mer, ikke mindre integrert i samfunnet. Hvis et individ eller et lokalsamfunn er rikt på det ene, vil det sannsynligvis også være rikt på det andre.  

I sin undersøkelse av utviklingshemmedes levekår ti år etter den norske ansvarsreformen slår Jan Tøssebro og Hege Lundeby fast at utviklinghemmedes livssituasjon er preget av lite sosial kapital. De har fattige nettverk og få venner. Foruten medboere i bofellesskap består nettverkene for mange stort sett av familie og betalte tjenesteytere. Bildet av utviklingshemmede som uvalgte framstilles som påtrengende og forskjellig fra andre befolkningsgrupper. Å utvikle sosiale nettverk blir dermed en stor utfordring.

Normalisering var det ideologiske bakteppet for ansvarsreformen. Normaliseringstenkningen vokste fram som en reaksjon mot skyggesidene ved institusjonsvesenet og segregeringen, og var opptatt av at utviklingshemmede skulle få tilgang til vanlige og verdsatte liv. I mindre grad tar den imidlertid opp forutsetninger for å nå slike målsettinger. De teoretiske tilnærmingene til normalisering tar heller ikke i særlig grad opp hvordan man kan realisere sosial integrasjon gjennom relasjons- og nettverksbygging. På mange måter kan en si at deler av normaliseringslitteraturen i praksis nærmest motarbeidet muligheten for sosial kapitalbygging, i alle fall sosial kapitalbygging gjennom likesinnede, bonding. Dette gjelder først og fremst teorien om verdsetting av sosial rolle (VSR) utviklet av den amerikanske psykologen Wolf Wolfensberger.  Et hovedpoeng i denne er at utviklingshemmedes marginalisering og nedvurdering i samfunnet er en konsekvens av at de har en lavt verdsatt sosial rolle. Hadde de hatt en mer verdsatt rolle, ville de også blitt behandlet på en bedre og mer respektfull måte. For VSR er det derfor et hovedpoeng at lavt verdsatte personer og grupper i så stor grad som mulig skal integreres sammen med verdsatte personer i samfunnet. Lavt verdsatte bør ikke samles på avgrensede områder fordi det vil bekrefte deres status som lite verdsatte, og det vil hindre dem i å ha verdsatte personer som rollemodeller.

I den offentlige politikken framstår også normalisering mer som et symbolbegrep enn som en praktisk veileder for handling. Den svenske sosiologen Mårten Söder peker på at normaliseringsbegrepet i konkret politikkutforming og planlegging utviklet seg fra å være et begrep som oppsto ut fra ønsket om å løse et konkret problem, til å bli en abstrakt ideologi. Fokus ble rettet mot hvilken atferd «normale» mennesker med utviklingshemming burde ha, eller hvordan organisasjonene og reglene som regulerer livsmønstrene burde være. Det ble satt likhetstegn mellom normalt og riktig. Normaliseringen fungerte dermed også raskt autoritært og disiplinerende.

Empiriske studier blant hva som karakteriseres som integreringsgenerasjonen, gir samtidig interessante eksempler på hvordan utviklingshemmede gjennom egen praksis har bygget relasjoner og nettverk og styrket sin deltakelse i samfunnet. Den svenske forskeren Anders Gustavsson har i en studie av unge utviklingshemmede vist at de hadde et sosialt nettverk bestående av personer som de likte å treffe. Nettverket besto for en stor del av andre utviklingshemmede, i tillegg til slektninger og en del ansatte. Denne sammensetningen syntes likevel ikke bare å henge sammen med at personene ble valgt bort av ikke-utviklingshemmede. Den betydde heller ikke at utviklingshemmingen i seg selv utgjorde et slags fellesskap, men at ungdommene ønsket å omgi seg med personer som de oppfattet som sine likesinnede; mennesker som hadde tilsvarende erfaringer som dem selv, og dermed et tilsvarende perspektiv på hva det betyr å leve med utviklingshemming i det daglige. Dette tankefellesskapet syntes samtidig å være vesentlig for deres evne til å mestre livet i integrasjonssamfunnet og var en viktig grunn til at de søkte seg dit.

Men de unge utviklingshemmede ville ikke bare delta i fellesskapene med likesinnede. De ønsket å ha dem for hånden når de ønsket å være sammen med sine egne, men samtidig ønsket de og mente at de hadde rett til å være en del av normalsamfunnet, og de framholdt sin rett til å få spesiell støtte fra samfunnet for å kompensere for de vanskelighetene utviklingshemmingen skapte. Det var gjennom denne selvsagte retten de kunne gjennomføre sine livsprosjekter, ta eget ansvar og leve sitt liv etter egne vurderinger og med samme integritet som andre. På denne måten ble det skarpe skillet mellom integrering og segregering meningsløst for dem, og de valgte å overskride det. Gustavssons funn har seinere blitt bekreftet av andre studier også, her i landet. Unge, voksne utviklingshemmede ser først og fremst på seg selv som vanlige personer som trenger noe bistand for å fylle den vanlige voksenrollen. Men selv om de betrakter seg selv som vanlige samfunnsborgere, velger de også å delta i segregerte eller tilrettelagte tiltak ut fra vennskapet de der får med likesinnede, ut fra støtten de opplever og fordi de der finner aktiviteter de mestrer.

Eksemplene illustrerer hvordan ulike nettverkstyper har komplementære kvaliteter. Med Putnams begreper bekrefter de hvordan bonding kan virke som en forutsetning for bridging og sterkere inkludering. De viser hvordan fellesskapet av likesinnede kan gi en bekreftelse på de utviklingshemmedes sosiale identitet, samtidig som det gir et frirom som gir styrke til å mestre normalsamfunnet som utviklingshemmede ønsker å være en del av. Videre viser de hvordan relasjonene som utvikles i utviklingshemmedes nabolag og den lokale offentligheten, skaper bridging sosial kapital.

Erfaringene forteller at for tiltaksapparatet er en viktig utfordring å skape arenaer med muligheter for å skape fellesskap blant utviklingshemmede, men samtidig tilrettelegge for bridging. Utvikling av ulike typer treffsteder i nærmiljøet er eksempler på tiltak som kan oppfylle begge disse målene. Hvis sosial kapital-bygging i sterkere grad skal stå i fokus for det sosialfaglige arbeidet, må det innebære en tilbakevending til metodiske tilnærminger som nettverksarbeid, samfunnsarbeid og nærmiljøarbeid. I dag har slike perspektiver en perifer og uklar stilling i den sosialfaglige litteraturen. Arbeidet har i økende grad antatt en mer ensidig mikroorientert profil med fokus på den individuelle klienten og interaksjonen mellom klient og tjenesteyter.