En liten gutt med nettbrett foran seg på et bordEt viktig spørsmål for oss som er opptatt av å tilrettelegge for kultur- og fritidstjenester handler derfor om hva det kan bety for oss i arbeidet med å tilrettelegge tjenestetilbud for barn, ungdom, voksne og eldre.

I NOU 2011:11 «Innovasjon i omsorg» pekes det på at velferdsteknologiske løsninger kan bli et viktig verktøy i møtet med fremtidens utfordringer i vårt land. Det kan forebygge for fall, ensomhet og kognitiv svikt. I en fagrapport om implementering av velferdsteknologi i de kommunale helse- og omsorgstjenestene i tidsperioden 2013-2030 presenteres flere mål for å satse på velferdsteknologi (Helsedirektoratet 2012):

  • Kan bidra til at enkeltindividet gis mulighet til å mestre eget liv og helse bedre, basert på egne premisser.
  • Kan bidra til at personer med behov for helse- og omsorgstjenester kan bo lengre hjemme og dermed utsette tidspunktet de ellers ville måtte flytte til sykehjem for kortere eller lengre tid.
  • Vil kunne bygge opp under målsetningen om et universelt utformet samfunn innen 2025.
  • Kan bedre kvaliteten på tjenester, øke fleksibiliteten og bidra til bedre arbeidsmiljø.
  • Kan bidra til innovasjon i helse- og omsorgstjenestene og skape nye arenaer for samvirke med nærmiljø, pårørende, frivillige, ideelle aktører, akademia og næringsliv.
  • Kan bidra til innovasjon og bedre samvirke og oppgaveløsning mellom kommunale og andre velferdsaktører.
  • Kan gi offentlig og privat verdiskapning og utvikle seg til en ny viktig innenlands- og eksportnæring.
  • Vil kunne gi en positiv samfunnsøkonomisk effekt.

Hvilket forhold har du til velferdsteknologi?

Når vi leser offentlige rapporter er det lett å bli overbevisst om at det trengs en satsning på velferdsteknologiske løsninger. Vi har tatt kontakt med tre personer som er opptatt av temaet; som engasjert i frivillig organisasjon, en kommune og en nasjonal kompetansetjeneste. Vi har utfordret dem til å fortelle litt om hva de opplever er en utfordring når en skal realisere visjoner og målsetninger rundt bruk av velferdsteknologi på feltet støttekontakt, kultur- og fritidsdeltakelse.

Engasjert i frivillig organisasjon

Stine Merete Paulsen arbeider som fritidskonsulent i Sandnes kommune. Hun er koordinator for det regionale nettverket av fagfolk som arbeider innenfor feltet støttekontakt, kultur- og fritidsdeltakelse i Agder og Rogaland. Som en del av sin faste stilling er hun engasjert 20 % som prosjektmedarbeider i prosjektet «Fritid for alle» i Sandnes kommune.

- Vi har blitt tildelt midler fra Helsedirektoratet. Målet med tilskuddsordningen er å identifisere og prøve ut kommersielt tilgjengelige velferdsteknologiske løsninger, slik at barn og unge med nedsatt funksjonsevne enklere kan delta i og mestre fritidsaktiviteter. Aktivitetene skal støtte opp under den enkeltes habiliterings- og rehabiliteringsprosesser. I Sandnes kommune har vi valgt å teste ut teknologiske løsninger i tilrettelagte grupper, både i regi av tjenestene som gis av fysioterapeuter, ergoterapeuter og tjenesten Tilrettelagt fritid. 

På bakgrunn av kartlegging og behov forteller Paulsen at det er etablert tre grupper:

Tilrettelagt Pokemon go- gruppe

Denne gruppen har tjenesten Tilrettelagt fritid hovedansvaret for. Gruppen samles en dag i uken der de går ut på Pokemon-jakt. Det er deltakerne selv som styrer skuten, de voksne er med som veiledere. Alle deltakerne får låne et nettbrett av kommunen om de ønsker. På den måten blir ingen ekskludert. Det er Tilrettelagt fritid som har ansvar for å følge opp gruppen, og gruppen er bemannet med fritidskontakter.

Treax-Pads gruppe

Treax-Pads kan enkelt forklares som en elektronisk versjon av Twister. Systemet består av en rekke forskjellig fargede pads, som reagerer ved berøring. Det er utrolige mange måter å bruke Treax-Pads på i treningsøyemed. I løpet av våren 2017 ble Treax Pads prøvd ut i en gruppe med barn fra 8- 10 år, hvor målet var å forbedre generell motorikk. Det som vi fokuserte på er at barna syntes Treax Pads var motiverende trening, og gøy å drive med.

Tilrettelagt First Lego League (FFL) gruppe

I denne gruppen får deltakerne mulighet til å være med å bygge roboter ved å bruke teknolego. Videre skal gruppen programmere robotene til å utføre forskjellige oppgaver – steg for steg ved hjelp av data. Dette krever presisjon, bruk av matte og en stor dose tålmodighet. Tjenesten Tilrettelagt fritid har et hovedansvar for gruppen, og også denne gruppen er bemannet med fritidskontakter som er engasjerte og kunnskapsrike på feltet FLL.

I løpet av høsten 2017 skal det også fokuseres på tilbud til barn og unge med multifunksjonshemming og unge med utelukkende fysiske funksjonsnedsettelser.

Bilde av mobiltelefon som viser appen til DNTTurgruppe

Sven Erik Tønnesen arbeider med IKT til daglig. På fritiden er han leder for en lokal turgruppe i Halden i regi av Den Norske Turistforening (DNT). Gruppen er blitt etablert i forbindelse med DNT sitt nasjonale prosjekt "Friluftsliv, tilrettelagt for utviklingshemmede" (FTU). Prosjektet har som mål å få flere utviklingshemmede og deres familier ut på tur og få oppleve naturen, fysisk aktivitet og sosialt fellesskap.

– I arbeidet med turgruppene har vi erfart at vi trenger et kommunikasjonsverktøy. På frivillig basis har jeg vært ansvarlig for utvikling av FTU-appen. FTU-appen er en sentral informasjonskanal i prosjektet og et verktøy som gir kommunikasjonsstøtte for dem som har redusert eller manglende verbal tale. Til daglig leder jeg oppstartsselskapet Smart Cognition, en sosial entreprenør som utvikler IKT-løsninger for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Vår primære målgruppe er personer med utviklingshemming og andre med kognitive vansker. Vår drivkraft er å bidra til aktiv fritid og økt livskvalitet gjennom bruk av ny teknologi. Jeg har jobbet i IKT-prosjekter i mer enn 30 år, har selv en sønn på 29 år med Downs syndrom, og jeg har vært engasjert i frivillig arbeid med fritidsaktiviteter for utviklingshemmede i en årrekke. Dette gir meg motivasjon til å utvikle nye produkter og tjenester for en gruppe mennesker som ofte blir glemt og som er avhengig av at andre taler deres sak, forteller Tønnesen.

Nasjonal kompetansetjeneste

Svein Bergem arbeider med en doktorgradsavhandling ved Nasjonal kompetansetjeneste for barn og unge med funksjonsnedsettelser (NKBUF) hvor temaet er  aktivitetshjelpemidler – kunnskap og deltakelse

- I mitt forskningsprosjekt rettes søkelyset på velferdsteknologi som teknologisk assistanse som bidrar til økt sosial deltakelse, mobilitet og fysisk aktivitet, og styrker den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom og fysisk nedsatt funksjonsevne. Slik velferdsteknologi varierer sterkt, fra de helt enkle til svært avanserte høyteknologiprodukter. En vanlig måte å inndele slik teknologi på er i forhold til bruksområder, som for eksempel terapeutiske hjelpemidler, ADL hjelpemidler eller aktivitetshjelpemidler forteller Bergem.

Forskningsprosjektet har som hovedmål å generere kunnskap om hvordan aktivitetshjelpemidler kan gjøres til et mer effektivt virkemiddel for å oppnå mer deltakelse i en aktiv fritid for barn og unge med funksjonsnedsettelser. Prosjektet skal fokusere på hva slags kunnskap både tjenesteytere, formidlere, frivillige lag og organisasjoner, brukere og pårørende har om aktivitetshjelpemidler og deres muligheter og begrensninger. Et viktig mål med dette doktorgradsarbeidet er å forsøke å gi svar på hvilken måte kunnskap, kunnskapsspredning og formidling om aktivitetshjelpemidler kan forbedre måloppnåelsen til aktivitetshjelpemidler.

Hvilken betydning har velferdsteknologi?

Alle de tre som vi har intervjuet arbeider med velferdsteknologi, og vi har derfor spurt dem åpent om hvilken betydning de tenker at dette vil ha med å tilrettelegge for gode kultur- og fritidstilbud?

Stine Merete Paulsen opplever at det overfor barn og ungdom som trenger tilrettelegging på fritidsarenaen finnes lite teknologi som for øyeblikket er «kul» nok til å fenge, og da tas det heller ikke i bruk. I Sandnes kommune har en derfor valgt å benytte seg av tilgjengelig teknologi (nettbrett, data, robot), og heller rigge tjenesten slik at den kan være tilrettelagt for målgruppen.

- Hvis en benytter seg av tilgjengelig teknologi og rigger tjenesten kan en skape ny motivasjon og lyst til å delta på fritidsaktiviteter. Aktivitetene blir mindre stigmatiserende. Nettbrett for eksempel er et produkt som de fleste barna kjenner til fra før. Det er kult og det fenger. Dette erfarer vi som viktig for at lysten på å delta øker. Det gir også foreldre en enklere hverdag der de slipper å bruke mye tid på motivasjon. Fritidsaktiviteter skal jo være gøy, ikke noe en føler en må gjøre. Når det gjelder Treax-pads så har denne teknologien ført til økt treningslyst hos brukere, og har vært et positivt tillegg til ordinær trening hos fysioterapeutene forteller Paulsen ivrig.

Sven Erik Tønnesen legger til at mange tenker på velferdsteknologi som en eller annen "dings" eller spesialutstyr som bidrar til økt trygghet og selvstendighet i egen bolig eller ute i samfunnet. Tønnesen er opptatt av å få frem at velferdsteknologi er mer enn dette.

- Det jeg er spesielt opptatt av er smarte programvareløsninger for mobiltelefoner og nettbrett og særlig hvordan vi ved hjelp av slike løsninger kan legge til rette for at utviklingshemmede blir mer aktive på fritiden. Fritidsaktiviteter er jo en sentral arena for mestringsopplevelser og inkludering, og mange aktiviteter har positive helseeffekter. Fritidsaktiviteter fremheves for eksempel i NOU 2016:17 På lik linje som særlig viktige for utviklingshemmedes livskvalitet. Å få flere aktive på fritiden har derfor stor betydning, både for den enkelte og for samfunnet som helhet.

Tønnesen viser med entusiasme frem FTU-appen som gjør at informasjon om Turistforeningens tilrettelagte turer for utviklingshemmede formidles slik at de utviklingshemmede selv blir direkte involvert både før, under og etter arrangementene. Turistforeningen erfarer også at de når ut til flere deltakere, raskere og uansett når og hvor de befinner seg. FTU-appen inneholder også snakkeark som gir støtte for kommunikasjon. Istedenfor å være passive mottakere av informasjon får de utviklingshemmede dermed økt mulighet til aktiv deltagelse.

FTU-prosjektets bærebjelker er friluftsliv, sosialt samvær og kommunikasjon. Dette er helt grunnleggende områder for god livskvalitet. FTU-appen er derfor et godt eksempel på velferdsteknologi.

Liten jente på skikjelke med ledsager som styrer bakSvein Bergem arbeider med velferdsteknologiske løsninger ut fra et aktivitetshjelpemiddelperspektiv. Enkelt fortalt betyr det hjelpemidler til fysisk aktivitet, sport og lek.

- Et trekk ved aktivitetshjelpemidler er at det er et kompetansekrevende område. Utviklingen og bruken av disse forutsetter bestemte typer kunnskap hos involverte aktører. Det gjelder hos utviklere av teknologi, produsenter, de som utformer regelverk og finansieringsordninger, av profesjonelle tjenesteytere og veiledere, og av brukerne selv, og deres familie og venner. Det innebærer at en viktig side ved aktivitetshjelpemidler er kunnskap og kompetanse. Ulike aktører vil ha ulik grad av kunnskap og kompetanse, og ulik tilgang til kunnskap om aktivitetshjelpemidler forteller Bergem.

Selve begrepet ”aktivitetshjelpemidler” mener Svein Bergem uttrykker en bestemt type kunnskap eller perspektiv på hjelpende teknologi i hverdagen, da de som har utformet regelverket og utstyret har utformet dette i sitt ”bilde” og ut fra sitt ståsted. Kunnskapen om aktivitetshjelpemidler vil likevel være kompleks i konkrete situasjoner, fordi den på samme tid integrerer flere perspektiver på hjelpende teknologi i hverdagen. Han forteller at det er stor enighet blant forskere som studerer deltakelse at det er en tett og dynamisk sammenheng mellom deltakelse og kontekst. Undersøkelser viser at deltakelse blant personer fra 18-70 år som hadde ulike typer funksjonsproblemer ble forstått som en klynge verdier. Klyngen inkluderte aktiv og meningsfullt engasjement, valg og kontroll, tilgang og mulighet, å ha personlig og samfunnsmessig ansvar, å ha påvirkning på og støtte andre, å ha samfunnsmessig tilhørighet, inkludering og medlemskap.

Bergem har arbeidet med aktivitetshjelpemidler ved Valnesfjord helsesportsenter i mange år. Her har han ofte fått høre fra foreldre og ledsagere til barn og ungdommer med funksjonsnedsettelser, som har prøvd ut og fått aktivitetshjelpemidler, at aktivitetshjelpemidlet har gjort det mulig for hele familien å gå på tur. På den andre siden erfarer han at tjenesteyterne som naturlig burde kunne bistå flere mennesker med å få likende opplevelser, mangler kunnskaper om mulighetene som finnes, og hvilken betydning og muligheter disse kan gi. Selv om tjenesteyterne i enkelte sammenhenger må forholde seg til gjeldende regelverk og avtaler, er de i liten grad kjent med hvilke aktivitetshjelpemidler som finnes på markedet.

- Dette er et komplisert område med flere aktører på ulike nivåer, involvert. Det er derfor et stort behov for å dokumentere og formidle de erfaringer og den praktiske kunnskapen de ulike aktørene har og behov som finnes. Vi vet at på hjelpemiddelområdet har det til nå vært lite systematisk og målrettet kunnskapsoppbygging. Mens universell utforming er den offisielle hovedstrategien for å sikre deltakelse for alle uansett funksjonsnivå, er det i mange tilfeller ikke mulig å tilrettelegge for en løsning som sikrer deltakelse for alle med behov for individuell tilpassing mener Bergem.

Hvis flere gis tilbud om aktivitetshjelpemidler vil det naturlig bety et større press på tjenestene som tildeler ulike typer tekniske hjelpemidler. Dette er ofte svært omfattende og avanserte hjelpemidler som det trengs opplæring i å bruke. Ansvaret for opplæring i bruk av tildelte hjelpemidler er i dag fordelt på ulike instanser, og er dermed også noe uklart.

Hva ser du som muligheter og utfordringer?

Vi avslutter det lille intervjuet med et spørsmålet om muligheter og utfordringer som de ser i dag og inn i fremtiden.

Tønnesen tar ordet først. Han mener at utfordringen generelt for velferdsteknologi er mangelfull individuell tilpasning og til en viss grad stigmatiserende løsninger.

- Skal man lykkes med nye løsninger er det avgjørende at de blir individuelt tilpasset den enkeltes behov, forutsetninger og interesser og at de har en utforming som er normaliserende og inkluderende. Som for barn og unge ellers er det viktig at en ikke skiller seg ut. For kultur- og fritidsområdet, som på mange andre samfunnsområder, er en utfordring hvordan informasjon om fritidstilbud formidles. Informasjonen er som oftest lite tilgjengelig for dem tilbudene egentlig gjelder for. Altfor ofte erfarer vi at informasjonen er gjemt på nettsider, i Facebook-grupper eller sendes som e-post eller e-postvedlegg overlesset med tekst. Når målgruppen for et arrangement er personer med utviklingshemming er ikke dette en god måte å kommunisere på for å nå alle mener Tønnesen.

Sven Erik Tønnesen fortsetter med å trekke frem to teknologier som han tror blir viktige: mobilteknologi og kunstig intelligens. Han viser til en undersøkelse blant personer med hovedsakelig lett og moderat utviklingshemming eller autisme som ble utført av Habiliteringstjenesten for voksne i Sør-Trøndelag høsten 2015 som tydeliggjør at hele 95% av deltakerne i undersøkelsen bruker mobil. 

- Velferdsteknologi for mobile plattformer virker derfor å være et opplagt valg for å nå ut til flest mulig. Kunstig intelligens er overalt rundt oss allerede, f.eks. når Facebook foreslår venner eller Netflix foreslår filmer. Dette er basert på såkalt maskinlæring der datamaskinene lærer og kommer med forslag basert på datamønstre og algoritmer. Kognitiv databehandling er enkelt sagt å benytte maskinlæring til å etterligne menneskelige tankeprosesser. Microsoft, Apple, Google og Facebook satser alle tungt på såkalte kognitive tjenester. De lager plattformer og grensesnitt som kan benyttes for å utvikle egne kognitive applikasjoner. Eksempler på kognitive tjenester er bildetolkning, ansiktsgjenkjenning og tolking av ansiktsuttrykk, tekst-til-tale og tale-til-tekst konvertering, konvertering av fulltekst til forenklet tekst og/eller pictogrammer. Jeg tror maskinlæring og kognitive tjenester gir store muligheter for individuelle tilpasninger. Man kan se for seg at informasjon om kultur- og fritidstilbud automatisk tilpasses den enkeltes funksjonsnivå. På den måten vil den enkelte selv bli mye mer delaktige og uavhengige av personer rundt seg forteller Tønnesen.

Stine Merete Paulsen opplever også at det finnes flere muligheter og utfordringer. Gjennom sitt arbeid i en kommune som fritidskonsulent og prosjektmedarbeider peker hun på følgende:

Muligheter:

  1. Teknologi kan bidra til at barn/unge med ulike funksjonsnedsettelser kan være mer selvstendige i fritidsaktivitetene.
     
  2. Teknologi kan bidra til økt sosial deltakelse for målgruppen, på lik linje med andre barn/unge. Det blir mindre stigmatiserende om en kan delta på aktiviteter som også alle andre barn/unge kunne tenkt seg å drive med.
     
  3. Teknologi kan bidra til mer variert trening, og på den måten bistå i habiliteringsprosesser.

Utfordringer:

  1. Finne teknologi som er tilpasset målgruppen, som fenger og som ikke er stigmatiserende.  Det vi fant av velferdsteknologi som var rettet mot barn/unge var kun treningshjelpemidler, ellers var det stort sett teknologi som primært brukes i eldreomsorgen.
     
  2. Vite hva som er kommunens ansvar, og hva som er NAV hjelpemiddelsentral sitt ansvar.
     
  3. Velferdsteknologien er ikke et målet i seg selv, men et viktig verktøy som kan benyttes i utformingen av kommunens tjenester.  

Svein Bergem mener mulighetene på dette område er mange. Han tenker at mangfoldet av teknologiske løsninger vil utvikle seg og bli flere. Samtidig legger han vekt på at det er viktig at disse introduseres og tilpasses den enkeltes ønsker og behov.

– Løsninger som introduseres må oppleves som hensiktsmessige og meningsfulle for de menneskene som har behov for disse. De må tilpasses hver enkelt slik at de får stimulert og utnyttet de funksjoner, evner og behovene de har mener Bergem.

Når det gjelder utfordringer så stiller Svein Bergem flere spørsmål når det kommer til velferdsteknologiske løsninger. Han trekker frem fem spørsmål rundt feltet han arbeider på:

  • Hvilke løsninger blir gjort tilgjengelig gjennom støtteordninger (for eksempel NAV)?
     
  • Blir disse løsningene så «vanlige» at man selv må dekke utgifter til denne type teknologi, uavhengig av type funksjon og behov man har?
     
  • Vil kommunalt ansatte med ansvar for hjelpemiddelområdet ha ressurser til å følge med utviklingen og være i stand til å holde seg oppdatert kunnskaps- og kompetansemessig?
     
  • Inngår grunnleggende innføring i denne type teknologi i opplæringsprogrammer i aktuelle grunnutdanninger?
     
  • Vil denne type teknologiske utvikling og løsninger gå på bekostning av andre behov og verdier som vi mennesker har?

Intervjuet tydeliggjør at det er viktig med en målrettet satsning, kompetanse og ressurser om vi skal ta velferdsteknologiske ressurser i bruk på en systematisk måte. Implementering av velferdsteknologi på feltet støttekontakt, kultur- og fritidsfeltet, forutsetter at en fortsetter satsingen på tjenesteinnovasjon hvor kunnskapen videreutvikles og ikke minst systematisk gjøres godt kjent.