Grethe Storli på Gjøvik har hatt støttekontakt i sju år. På andre forsøk fikk hun en støttekontakt som det ble full klaff med. Timene med støttekontakten er ukas høydepunkt.

Ny hverdag

- Behovet for støttekontakt oppstod da jeg ble avhengig av rullestol. Jeg mistet et bein etter en legetabbe. Det ble en stor omveltning. Det ble vanskelig å komme seg ut, og jeg ble veldig ensom, sier hun.
Storli var renholder på Gjøvik videregående skole før sykdommen. Nå er hun uføretrygdet.
- Jeg ble jo nødt til å venne meg til den nye hverdagen, men det har vært tungt. Jeg tror mange er redde for å henvende seg til noen i rullestol. Jeg mistet i hvert fall kontakten med mange venner og familiemedlemmer, sier hun.

Lite nettverk

Uten bil og førerkort er det vanskelig for Grethe å komme seg rundt omkring.
- Jeg har en ute-rullestol som jeg kan bruke sommerstid. Problemet er at jeg ikke har noe særlig til nettverk. Da er timene med støttekontakten gull verdt. 
Jeg har en kropp som lett blir stiv. Det er godt å trene, og jeg skulle gjerne trent enda mer. Dessuten trener vi i gruppe, og det er veldig kjekt å treffe andre, sier hun.

«Du bestemmer!»

Grethe Storli roser støttekontakten sin.
- Hilde, som hun heter, er veldig snill. «Du bestemmer!» sier hun hele tiden. Det hender til og med hun tar noen timer ekstra, helt frivillig, for å være med meg på handletur eller for å besøke datteren min. Det setter jeg stor pris på.
- Hvem burde få tilbud om støttekontakt?
- Alle som er uføre, og de som er psykisk syke. Uten jobb er det lett å bli isolert, sier hun.