Når en skal gi et tilbud om støttekontakt til barn og unge med en ikke-vestlig bakgrunn, er det viktig å sette av god tid. Dette for å opprette tillit og skape klar forståelse for målsetningene med tilbudet. Flere av deltakerne i nettverket la vekt på betydningen av å trekke foreldre med ikke-vestlig bakgrunn aktivt med. Dette ble pekt på som ett suksesskriterie, når målsetningen er å gi disse barna og ungdommene en aktiv og meningsfylt fritid. Konsekvensen er at en derfor må bruke mer tid her enn når en forholder seg foreldre som kjenner norsk kultur. Erfaringsutvekslingen synliggjorde også at det er kjønnsmessige forskjeller knyttet til inkludering av barn og unge med ikke-vestlig bakgrunn.

I flere kommuner har Fritid med bistand vist seg som en god metode i dette arbeidet. 
Hilde Gunn Stangenes, som er FmB-saksbehandler i barnevernet i Kristiansand, fortalte på nettverksamlingen at mange innvandrerforeldre ikke er vant med å følge opp barna i deres fritiden.

- Jeg oppfordrer derfor foreldrene til å bli med for å se på når deres barna er på trening i den aktiviteten de har valgt. Jeg er også ofte med foreldrene når det blir arrangert foreldremøter, eller andre tilstelninger der det forventes at foreldre skal delta. Det blir da lettere for foreldrene å kunne dra alene neste gang de innviteres til  foreldremøte og lignende av fritidsorganisasjonen.

I tillegg har jeg erfart at flere av guttene jeg møter i barneverntjenesten som er 2. generasjon innvandrere, har erfaring med rus og kriminalitet. Det kan være en utfordring å få disse guttene så interessert i en fritidsaktivitet, at de er villige til å frastå spenningen som rus og kriminalitet gir. Jeg bruker derfor mye tid på kartleggingen, og tar de gjerne med rundt slik at de kan få prøve ut aktivitetene som de eventuelt kan tenke seg. Det er videre nødvendig å informere foreldrene hele veien under prosessen. Mange av guttene er vant til å ”styre” hjemme. De behersker språket bedre enn foreldrene, og forteller ofte ikke sannheten om hvor de befinner seg på kveldene, og hva de gjør. Da er det viktig at jeg kan bekrefte at de er på trening når de er det, og invitere foreldrene med på treninger. Inkluderingen fungerer bedre jo yngre guttene er.

Erfaringer med bruk av Fritid med bistand i forhold til bl.a. muslimske jenter synliggjør andre utfordringer. I det første møte med foreldrene gir de ofte inntrykk av at datteren står fritt til å velge den aktiviteten hun har lyst til, og at de vil gi henne lov til å følge opp aktiviteten. Men når aktiviteten begynner, viser det seg at foreldrene har mange begrensninger. For eksempel ønsker mange av foreldrene at datteren skal være hjemme før mørkets frembrudd. Det blir et problem når treningene vinterstid er fra kl 18.00 til 20.00. De vil heller ikke at datteren skal gå alene hjem, noe som blir vanskelig dersom hun ikke bor i samme område som treningsvenninner. Sosiale sammenkomster utenom treningstider blir ofte ikke akseptert, heller ikke overnattingsturer for eksempel med fotballaget eller speideren. Dermed blir integreringen vanskelig. Erfaringene må ikke generaliseres, men synliggjør noen av utfordringene vi står overfor i dette arbeidet som barnevernsarbeidere fortalte Stangenes. 

Lillesand er en annen kommune som har lang erfaring med å bruke metoden Fritid med Bistand.

- I Lillesand tilbyr vi Fritid med bistand til alle som søker om det. Unntaket er når en bruker har store tilretteleggingsbehov, da vurderes heller bruk av individuell støttekontakt. I Lillesand er FmB – tjenesten et tilbud som gis til barn, ungdom og voksne som trenger støtte for å bli medlem av en frivillig organisasjon. Målet er at de etter hvert skal delta på samme måte som øvrige medlemmer i organisasjonen.
Tjenesten er organisatorisk plassert under familiesenteret i enhet for familie og oppvekst. Dette er et veivalg med tanke på hvilke grupper som skal få nyttiggjøre seg tilbudet om FmB. Hadde stillingen organisatorisk blitt knyttet opp mot for eksempel habiliteringstjenesten eller barnevernet, er det mulig at hovedvekten av deltagerne hadde kommet fra de som allerede er brukere av denne etaten. Lille sand er opptatt av å formidle tjenesten til ikke-vestlige. Det har derfor blitt flere informasjonsrunder både på asylmottaket i kommunen, samt på voksenopplæringa. Det er idag seks av 26 personer med ikke-vestlig bakgrunn som får Fritid med Bistand. Utfordringene som Hilde beskriver ift denne gruppen er lett gjenkjennelige også i Lillesand fortalte Ingrid Thelma Olsen. 

Under erfaringsutvekslingen ble følgende fortelling fortalt av en av deltakerne. Den viser at vi kan stå i fare for å møte famlier med forutinntatte holdninger:

-"Bea" fra Irak valgte fotball som aktivitet.
Jeg stod sammen med Bea på sidelinjen de to første treningene for å finne ut om dette kunne være den riktige klubben/laget for Bea. Etter en veldig positiv samtale med treneren bestemte Bea seg for å begynne.
Det første vi gjorde var å kjøpe treningstøy. Jeg tok det som en selvfølge at hun ville ha den samme bekledningen som resten av laget, d.v.s shorts og kortarmet t-skjorte. Men hun viste til sin muslimske tro, og ville ha treningstøy som dekket både armer og ben. Det var også viktig for henne å trene med hijaben på, fordi treneren var mann.
Jeg var litt bekymret for at hun ville skille seg for mye ut, og ikke bli godtatt av de andre spillerene, spesielt p.g.a.hijaben, men sa ikke noe om bekymringen til Bea.

Etter noen treninger, ble foreldrene innkalt til foreldremøte. Møte skulle begynne en time før jentenes faste treningstid, og foreldrene ble oppfordret til å se på treningen etter møtet. Jeg var med moren på foreldremøte og satt sammen med henne for å se på treningen etterpå. Moren var kledd i tradisjonelt muslimsk bekledning med langt skjørt og  hijab. Hun var veldig stille under hele treningen. Jeg fryktet at moren reagerte på de lettkledde jentene ut på banen, og var redd for at hun nå kom til å nekte datteren å fortsette med fotballen. Etter treningen holdt moren en lang "tale" for datteren på arabisk. Jeg tenkte at dette var nok siste treningen for Bea. Men da jeg fikk oversatt talen av Bea, ble alt snudd opp ned, Bea sa følgende: "Min mor syntes jeg var flink til å spille fotball, men hun hadde noen betingelser dersom jeg skal få lov til å fortsette. Hun ville at jeg skulle ha på meg shorts og t-skjorte slik som de andre jentene, og jeg fikk ikke lov til å trene med hijaben på". Bea gikk med på å trene med shorts og t-shjorte, men hun ville beholde hijaben på, for hun orket ikke å stelle seg på håret hver dag.
Bea spiller fremdeles fotball, men nå har hun også tatt av seg hijaben, for hun syntes etterhvert at det ble for varmt å ha den på.

Vidreutvikler tilbudet lokalt.
Kommunene i nettverket legger vekt på å videreutvikle støttekontakttjenesten innenfor de tre hovedløsningene som Helsedirektoratet anbefaler. Dette innebærer også et økt fokus på bruk av aktivitetsgrupper som bygger på den enkeltes ønsker. Flere av kommunene opplever det også som viktig å rekruttere personer med ikke-vestlig bakgrunn som individuelle støttekontakter og treningskontakter.
Mange av deltakerne i nettverket har gjennomført videreutdanningen "Organisering og veildning av støttekontakter, avlastere og frivillige" som tilbys i Bergen, Tromsø og Arendal.
Tre av nettverksdeltakerne går nå på studiet, det er Terese Mellemstarnd og Liz Åse fra Sandnes kommune og Ingrid Thelma Olsen fra Lillesand kommune. De gir alle uttrykk for at studiet er relevant og nyttig i deres arbeid med å styrke dette tjenestefeltet.

NIBR-rapport 2007:10 som fokuserer på flerkulturelt barnevern fra 1995 til 2007 synliggjør kunnskap som også er av interesse for personer som arbeider med støttekontakttjenesten etter lov om sosiale tjenester. Den viser til at ingen konkrete tiltak, verktøy eller programmer peker seg ut som mest egnet til arbeid med etnisk minioritetsfamilier. Der man har større problemer med å oppnå virkning med tiltak synes dette å skylles vansker med kommunikasjon. Dette er også tilfelle når man bruker bl.a. metoden Fritid med bistand overfor denne målgruppen. Rapporten kan leses her. 

Av Anders Midtsundstad og Rune Øyen