Nettverket ønsket en bedre representasjon fra Møre og Romsdal. Ålesund og Molde fikk invitasjon og deltok på sin første samling når nettverket møttes til sin høstens samling i Trondheim.
Møteplass for erfaringsutveksling.
Spesielt erfaringsutvekslingen som det gis mulighet til gjennom nettverksamlingene opplever deltakerne som nyttige. Gunn Helen Flobergseter og Brita Straumbotn arbeider med å tilrettelegge fritidstilbud for andre i kommunene Stjørdal og Trondheim. Slik svarer de på spørsmålet om hvordan de lokalt arbeider for å videreutvikle og kvalitetsikre tjenestetilbudet.
- Deltakelsen i nettverket opplever jeg bidrar til holdningsendringer som fører til et bedre tilpasset tilbud etter deltakernes ønsker og behov, større sjanse for aktiv deltakelse og flere venner. I Stjørdal kommune prøver vi å legge vekt på nettverksbygging. Det gjør vi bl.a. gjennom at vi danner fritidsgrupper for barn og unge som har felles interesse. Dette krever en del organisering, men vi ser at det er viktig at de blir sosialisert inn i et nettverk. Fritidsgruppene er organisert ved å bruke et personale som jobber innen barne- og avlastningstjenesten sammen med en støttekontakt. Vi ser er at støttekontaktene blir stabil, når de har en fagperson å forholde seg til. Det gir trygghet for støttekontakten og stabilitet rundt brukere som mottar støttekontakttjenester. Gruppene dannes på bakgrunn av interesse og alder. Det er en utfordring i fht. å danne grupper for de som er fra 16 år og eldre. Det trengs lengre tid for å oppnå trygghet mellom ungdom og unge voksne forteller Flobergseter.
Trondheim kommune ved Tilrettelagt fritid har en visjon som sier at alle skal få kultur- og fritidsopplevelser etter egne ønsker og behov. Og akkurat det, individet i fokus og personens ønsker og drømmer, må være utgangspunktet for kartleggingen før man tilrettelegger et aktuelt tilbud.
- Det finnes mange veier å gå for å tilrettelegge fritid, og de tre hovedløsningene Helsedirektoratet beskriver er en flott tilnærming. Individuell støttekontakt er et tilbud som det alltid vil være behov for. Det er ikke alle som vil kunne bli selvstendig, noen vil alltid være avhengig av en til en kontakt for å få en meningsfull fritid. Støttekontaktbegrepet har dessverre noen gamle vedheng med seg, og det er vel egentlig på tide med en utforming av et nytt begrep som ikke er så segregerende og som ikke har de gamle forventningene med seg. Ordet støttekontakt forbindes ofte med ulike stigma. Støttekontaktordningen kan like gjerne være en type bistand som en person får i en kortere periode for å prøve ut ulike tilbud og se på muligheten for å bli selvstendig. Kanskje på tide at de fylkeskommunale nettverkene for fritid ser på muligheten for et navneskifte spør Straumbotn.
Brita Straumbotn forteller videre at en i Trondheim erfarer at tilrettelagte aktivitetsgrupper er en effektiv og målrettet måte å kunne ivareta de som ikke vil føle mestring i ordinære lag og organisasjoner, men har stor glede av et fellesskap i mindre former. Aktivitetsgruppene har en fritidsassistent som sørger for å skape en positivt atmosfære og muligheter for å skape gode relasjoner, som på sikt kan utvikle seg til vennskap.
- Tilrettelagt fritid i Trondheim har gjennomgått en evaluering av prosjektet som nettopp synliggjør at gjennom tilrettelagte aktivitetsgrupper har mange av deltakerne fått et eget nettverk og egne venner som de gjør ting sammen med også på andre tidspunkter. Det er akkurat da at man har kommet et skritt lengre enn med den gamle støttekontaktordningen. Gruppedeltakelse gir noe mer; opplevelse av å delta i et fellesskap, mestring, sosial status, verdsatt rolle, et naturlig egenskapt nettverk, vennskap, tilhørighet og muligheten til å ha egne sosialt aksepterte opplevelser man kan dele med andre i gruppa, men også med sin familie når man kommer hjem. Det i seg selv å ha noe å kunne glede seg til gir merverdi. Livsglede bygger på å kunne delta i det man ønsker seg forteller Straumbotn.
Trondheim opplever, som mange andre kommuner, at stadig flere ønsker bistand i en inkluderingsprosess inn i selvvalgte lag og organisasjoner.
- Det viktigste med å tilrettelegge fritid er å ikke legge begrensninger på hva som er mulig. Det er et økende behov blant deltakere å få større reell valgmulighet og dermed oftere et ønske om å delta i aktiviteter på lik linje med andre. Inkludering i lag og organisasjoner har mange utfordringer med seg, lokaler er ikke tilrettelagt for rullestolbrukere, ledelsen har ingen tidligere erfaringer med mennesker med ekstra behov for bistand, og hvordan er holdningene blant ledelsen i frivillige lag og organisasjoner? Tilrettelagt fritid har i høst et samarbeid med Høgskolen i Sør Trøndelag der 3. års vernepleierstudenter skal kartlegge holdninger i flere lag og organisasjoner rundt omkring og se på hva man kunne tenke seg å gjøre for å øke muligheten for inkludering. Et annet perspektiv på inkludering handler om å se at aktiviteter i lag og organisasjoner baserer seg mest på frivillighet og mennesker som er ufaglært i fht. funksjonsvansker. I hvor stor grad kan man forvente seg at frivillige stiller seg til disposisjon? Lag og organisasjoner må få mulighet til å uttale seg om hva de mener kreves for en vellykket inkludering. Her er det viktig at kommunen kommer på banen og ser på hvilke områder man kan bistå for å muliggjøre inkludering. Noe handler kanskje om å gi mulighet til kurs og opplæring for å øke trygghet og forståelse som igjen gir mestring og da holdningsendring i fht dette med inkludering. Vi kan ikke vente oss åpenhet når det er manglende kunnskap og uvitenhet. Noen ganger kan kommunen bistå med praktisk tilrettelegging eller kompetanseheving/kursing samt kanskje ha en fritidsassistent inn i lag og organisasjonen. Hvordan man kan sikre forankring av tilrettelegging av fritid lokalt handler mye om informasjon til alle mulige samarbeidsparter, og vår erfaring tilsier at den informasjonen må komme i et direkte møte, det hjelper i mindre grad å sende ut brosjyrer, e-post og skriftlig materiale. Det er i det direkte møtet noe blir skapt, viktige temaer er essensielt å knytte ansikter opp mot og så kan man videresende skriftlig materiale etter hvert forteller Brita Straumbotn avslutningsvis.
Av Anders Midtsundstad