Linda Strand

På hvilken måte kan metoden Fritid med Bistand brukes som verktøy på arbeidsplasser for psykisk utviklingshemmede?

I årene etter HVPU-reformen har inkluderings- og normaliseringsideologien rådet her til lands (Askheim og Starrin, 2007), og fokuset hos oss helse- og sosialarbeidere har vært å legge til rette for at alle mennesker skal få like muligheter i samfunnet. Retten til egen bolig, et dagtilbud å gå til og en meningsfull fritid har stått sterkt.

Som resultat av reformen ble mange mennesker med utviklingshemning ensomme og isolerte fordi de mistet sin sosiale omgangskrets og sine muligheter for felles fritidsaktiviteter (Soldal, 2003). På bakgrunn av dette mener jeg det er verdt å bruke de ressursene man har tilgjengelig for å satse på deltakelse i et fellesskap gjennom ulike fritidstilbud.

Som student på studiet "organisering og veiledning av støttekontakter, avlastere og frivillige" ved høgskolen i Bergen har jeg fått god kjennskap til metoden Fritid med Bistand. Jeg har gjort meg noen tanker om hvordan denne metoden kan tilpasses mitt arbeidsfelt. I denne bloggen vil jeg ta utgangspunkt i vår arbeidsmåten for å illustrere tankegangen min om hvordan  man med inspirasjon fra denne metoden kan bidra til å sikre flere en aktiv fritid.

Jeg har tidligere jobbet ved et dagsenter for mennesker med psykisk utviklingshemming og autisme. Metoden Fritid med bistand, som går ut på å hjelpe personer med ulike bistandsbehov inn i selvvalgte aktiviteter, viser at mestring av en fritidsaktivitet kan øke selvtilliten og troen på seg selv i så stor grad at deltakeren etter hvert klarer å begi seg ut på jobbmarkedet (Hjelmeland, 2007). Jeg tenker at denne erfaringen også kan virke motsatt, at ved å mestre en jobbhverdag så kan man på sikt også tørre å delta i aktiviteter på fritiden. Jeg tror ikke det nødvendigvis er avgjørende på hvilken arena man opplever mestring først, men jeg har stor tro på at det å oppleve mestring på et område gir personen en indre trygghet på at man tør å utfordre seg mer på andre arenaer.

Alle som jobber på dagsenteret har individuelt tilpassede arbeidsoppgaver som de kjenner godt og som de opplever mestring på. Og nettopp fordi de mestrer arbeidet sitt så godt som de gjør mener jeg at potensialet for å lykkes på fritidsarenaen er stort, og derfor nødvendig å prioritere. Jeg ser at dagsenter som arbeidssted har bedre muligheter og ikke minst tid til å kunne jobbe med et så viktig område som fritiden til brukerne våre. På samarbeidsmøter med bolig og pårørende kom det jevnlig frem spørsmål om vi kunne prioritere å jobbe med tiltak som brukeren kunne nyttiggjøre seg av på fritiden. Det kan være mye forskjellig boligen ser at brukeren kan dra nytte av, men som de ser at de ikke har ressurser nok til å kunne jobbe med. Selv om dagsenteret ikke jobber slik at de har direkte omgang med brukerne på fritiden, tror jeg de gjennom arbeidet sitt kan bidra til utvikling av den nødvendige kompetansen mange mangler for å kunne delta i aktiviteter på fritiden.

Organiseringen av hverdagen på dagsenteret er strukturert på en slik måte at metoden Fritid med Bistand kan brukes. Gjennom å ta utgangspunkt i metoden som er delt inn i 6 ulike trinn vil jeg forsøke og illustrere dette. Mer informasjon om metoden www.fritidmedbistand.no/" target="_blank">finner dere www.fritidmedbistand.no/" target="_blank">her.

I Fritid med Bistand dreier trinn 1 seg om et uforpliktende møte hvor selve metoden presenteres (Ibid). I forhold til dagsenteret tenker jeg at de årlige samarbeidsmøtene med bruker, pårørende og bolig vil være trinn 1, og et riktig fora å presentere hvordan de som dagtilbud kan bistå fritidsdeltakelse. Her kan brukeren selv, samt pårørende og bolig si noe om hva som ønskes prioritert fremover. I forkant av disse møtene samles også teamet til brukeren og snakker om mulige målsettinger for personen kommende år. På denne måten sikres det at alle som kjenner brukeren godt får kommet med sine forslag.

Trinn 2 omhandler drømmer og ønsker. I Fritid med Bistand er det her tilretteleggeren kartlegger deltakerens ønske og drømmer for fritidsaktivitet (Ibid). Dessverre deltar et fåtall av brukere på samarbeidsmøtene og da vil trinn 2, en samtale med brukeren, bli desto viktigere. Brukerne av dagsenterets funksjonsnivå og evne til å uttrykke ønsker og valg er svart varierende og vil stille store krav til de ansattes evne til å tilrettelegge for dette. I flere tilfeller vil samtalen måtte erstattes av observasjon. Per i dag tenker jeg at trinn 2 gjøres av primærkontakten i samarbeid med vår faglige veileder. I etterkant av samtalen med brukeren blir det primærkontakt sin jobb å kartlegge mulighetene for de ønskene som kom opp og man går da over i trinn 3.

I metoden Fritid med Bistand dreier trinn 3 seg om å kartlegge de aktivitetene deltakeren har sagt at han/hun vil prøve. Målet med kartleggingen er å avdekke muligheter og eventuelt begrensninger som kan ha betydning for deltakeren (Ibid). På dagsenteret vil trinn 3 innebære en kartlegging av hva slags kompetanse og ressurser som trengs for å kunne gjennomføre den treningen som er ønskelig. Man må også kartlegge hvordan veien fra trening og ut i det virkelige liv, fritidsarenaen, hvor selve aktiviteten skal foregå. Hvordan tenker en at dette skal la seg gjøre? Hvem må kontaktes? Har dagsenterets ansatte mulighet til å delta på overføringen utenfor sin arbeidstid? Man må på dette trinnet i prosessen også ha et møte med boligen for å finne ut hva slags muligheter og eventuelle begrensninger de står overfor med tanke på involvering i aktiviteten. Kanskje er deres begrensninger så store at man må undersøke om andre aktører kan bistå brukeren. Dette er viktige spørsmål som må avklares før man går over på trinn 4.

Trinn 4 består av valg av aktivitet (Ibid). På dette trinnet i prosessen vil man gjennom kartleggingen på trinn 3 forhåpentligvis ha fått et klart bilde av hvilket område ressursene og mulighetene er størst. Dette vil, sammen med brukerens ønsker som ble formidlet på trinn 2, være avgjørende for valg av satsningsområde for arbeidet med brukeren fremover.

I Fritid med Bistand dreier trinn 5 seg om å finne en tilrettelegger i aktiviteten (Ibid). Slik jeg tenker vil trinn 5 i første omgang dreie seg om å finne en medhjelper i brukerens bolig eller alliere seg med andre personer i han eller hennes nettverk. Mulige personer kan være støttekontakten, et familiemedlem eller en venn. Fordelen med å finne en tilrettelegger i brukerens nettverk er at disse personene kjenner brukeren godt og sannsynligvis er dette personer brukeren føler seg trygg med, noe som kan være med på å lette inntredenen på en ny arena. Om det ikke lar seg gjøre å finne passende person i dette nettverket, kan det kanskje være muligheter innenfor selve aktiviteten. Finner man en tilrettelegger der, kan det muligens bidra til en lettere inkludering for brukeren siden tilretteleggeren da allerede vil være kjent i miljøet.

Det jeg i hovedsak mener dagsenteret kan hjelpe brukerne med, er å trene ferdigheter de vil få brukt for i sine ønskede aktiviteter. Som eksempel kan jeg nevne særtrening på lesing av gateskilt som et ledd i å kunne ta seg rundt utenfor egen bolig uten bistand og trening i å ta telefonen og svare på spørsmål som ledd i å kunne gjøre rede for hvor man er.

Jeg tenker at i mange tilfeller vil dagsenteret også ha mulighet til å prøve ut målaktiviteten sammen med brukeren i arbeidstiden, for så å dele nyttige erfaringer med pårørende/bolig/støttekontakt.

Selve introduseringen for aktiviteten blir pårørende/bolig/støttekontakts ansvar siden de ansatte på dagsenteret ikke jobber med brukerne på fritiden. Sannsynligvis vil de likevel kunne ha mulighet til å bistå ved behov og ellers hvis det skulle være ønskelig.

Siste trinn i metoden er inkludering og evaluering (Ibid). Som tidligere nevnt tenker jeg at selve inkluderingsprosessen ligger på pårørende/bolig/støttekontakt sin kappe, men selvfølgelig kan dagsenteret være behjelpelig. Når det gjelder evaluering tenker jeg at den årlige evalueringen kan komme på samarbeidsmøter i regi av dagsenteret. Evaluering underveis mener jeg i stor grad vil være boligens ansvar.

Selv om brukeres fritidsarena ikke er en del av dagsenterets ansvarsområde er det viktig at alle deltar i samarbeid på de områdene det lar seg gjøre. For denne brukergruppe er lik praksis alfa og omega, og jo mer samkjørt apparatet rundt brukeren er, jo bedre.  Jeg mener det faktum at metoden har dokumentert effekt (Midtsundstad, 2005) gjør det verdt å satse på Fritid med Bistand.

LITTERATUR: