Ole Petter Askheim er professor ved Høgskolen i Lillehammer.

Foredraget på konferansen bygger på kapittelet i boka : «Sosial kapital i et velferdsperspektiv» (Rolf Rønning og Bengt Starrin (red.), utgitt på Gyldendal Akademisk, 2009.

De liker å være sammen med mennesker de føler seg trygge på og kan identifisere seg med. Fra nære relasjoner henter de sosial kapital. Men de vil også være på hils med naboer, treffe bekjente og møte fremmede. Det er sånn menneskene tikker og går. Også psykisk utviklingshemmede.

– Dette er jo egentlig ikke så oppsiktsvekkende! Men kanskje det har blitt glemt litt i den gode hensikts navn at også de psykisk utviklingshemmede vil være med folk de trives med. Jeg tror nok at de som jobbet for normalisering og integrering har vært redde for at det ville stigmatisere dem. Men i forbindelse med ansvarsreformen i 1992, utviklet nok normaliseringstenkningen seg til å bli ganske autoritær: De psykisk utviklingshemmede skulle ut i samfunnet, men samtidig glemte de en del av de verdiene som teoriene om sosial kapital tar opp, sier professor ved Høgskolen i Lillehammer Ole Petter Askheim. Han tok for seg temaet « sosial kapital som grunnlag for politikk og tiltaksutvikling for utviklingshemmede», på konferansen «Fritid for alle» i Bergen.

85 prosent av utviklingshemmede er lettere psykisk utviklingshemmet. Dermed kan det store flertallet gjøre rede for trivsel, ønsker, drømmer og mål hvis de blir spurt om det. Askheim viser spesielt til forskningen til A. Gustavsson fra 1998: «Inifrån utanförskapet. Om att vara annorlunda och delaktig», Anna M. Kittelsaas doktorgradsavhandling fra NTNU (2008) «Et ganske normalt liv. Utviklingshemming, dagligliv og selvforståelse», og Marte Kollstads bok fra 2008: «Klare seg selv?- Faglige utfordringer i arbeidet med unge funksjonshemmede».

Sosial kapital innenfor og utenfor

Askheim peker på at alle mennesker får utbytte av å inngå i nettverk av sosiale relasjoner. Dermed har de sosial kapital, som ofte er satt sammen av to deler : En «tilknytningskapital» sterke bånd av samhørighet, felles identitet, sterk lojalitet og gjensidighet innen en homogen gruppe, skarpt avgrenset mot omverdenen. Men parallelt kan de ha en brobyggende sosial kapital, en evne til å knytte bånd til mennesker i andresosiale sammenhenger. Dette er «på hils» – relasjoner, som har stor betydning for sosialt og kollektivt samhold, samfunnsengasjement og for sosiale integrasjon. Studier bekrefter at tilknytningen til egen gruppe kan virke som en forutsetning for sterkere inkludering i storsamfunnet.

Askheim bruker de engelske uttrykkene «bonding capital» og «bridging capital» om de to formene for sosial kapital. I tillegg bruker han et tilleggsbegrep «linking capital», nemlig den sosiale kapitalen som lenker sammen mennesker med ulik makt og ulike ressurser. Slike forbindelseslinjer bidrar til utvikling av normer om gjensidig respekt og likeverd, mener Askheim.

Utviklingshemmede er kjennetegnet av liten sosial kapital. Tilknytningskapital og brobyggingskapital bør kombineres for å bedre utviklingshemmedes sosiale inkludering. De grupper som har begge deler er sannsynligvis mer integrert i samfunnet. Vi har nok vært for lite bevisste på at samholdet innad i gruppen gjør deg bedre rustet til å møte samfunnet rundt, sier Askheim.

Fritid er ansvarsreformens taper

Det er bra med større bevissthet på betydningen av samvær med likesinnede. Men det må ikke føre til overslag andre veien: Mer institusjonalisering: – Miljøet i de store institusjonene var ikke preget av tette og gode nettverk! Tvert imot : Det var mye ensomhet, og store problemer med å bo tett på personer som man ikke hadde valgt. Det utviklet seg innadvendte institusjonskulturer som skapte avstand til det virkelige livet. Nå ser vi igjen er en tendens til at å bygge større bokomplekser. Dette handler om økonomi, men er dessverre blitt et trekk i mange kommuner, sier Askheim.

– Du har sagt at «normalisering som mål i den offisielle politikken var viktigere som symbolpolitikk enn som en praktisk veileder for handling»?

– Den norske ansvarsreformen kom i 1992. Normaliseringstenkningen vokste fram som en reaksjon mot skyggesidene ved institusjonsvesenet og segregeringen. Men i arbeidet med  utviklingshemmedes integrasjon i samfunnet har nok normaliseringstenkningen i stor grad ignorert kvalitetene ved tilknytning til likesinnede. Den har ikke tatt opp i seg hvordan sosial kapital kan bygges i praksis slik at funksjonshemmede virkelig kan integreres i normalsamfunnet, sier Askheim, som slår fast at fritid er en av ansvarsreformens tapere: Aktivitetstilbudet gikk tilbake, uten at man fikk dem over i andre tiltak.

Bygger opp egenkapital

«Ja takk, begge deler». Sier dagens unge psykisk utviklingshemmede. De definerer seg som vanlige ungdommer, og mener de har rett til å være i normalsamfunnet. De vil ha muligheten til å møte likesinnede, men ønsker ikke å flytte i egne samfunn. De fastholdt samtidig sin rett til å få spesiell støtte fra samfunnet for å kompensere for de vanskelighetene utviklingshemningen skapte, forteller Askheim:

– «Integreringsgenerasjonen» styrker sin samfunnsdeltakelse gjennom å kombinere ulike sosial kapitalformer: De ønsker å omgi seg med personer som har tilsvarende erfaringer som dem selv, som de kan dele et innenfraperspektiv på utenforskapet med. Derfor velger de å delta i segregerte eller tilrettelagte tiltak, der de finner venner med samme mestringsnivå. I en studie hadde alle opplevd stempling og utstøting. Når de møtte likesinnede, utvekslet de erfaringer om møtet med omgivelsene og hjelpeapparatet, og om alternative måter å håndtere hverdagen på. Dette tankefellesskapet ble vesentlig for å kunne mestre livet i integrasjonssamfunnet, og for å bygge opp en sammenhengende og meningsfull identitet.

Askheim viser til Ringsby Janssons studie fra 2004 om hverdagslivet til utviklingshemmede i nye boformer: Mange av beboerne hadde et rikt sosialt liv med mange kontakter både i nabolaget og i det nærliggende sosiale miljøet. Offentligheten ble en frisone og en utviklingssone, der de kunne der utvikle relasjoner uavhengig av overblikket til ansatte og slektninger, der de blir sett på som selvstendige, handlende mennesker.

Sosialfaglige utfordringer

Tiltaksapparatet har en jobb å gjøre når det gjelder å skape arenaer med muligheter for å fellesskap blant utviklingshemmede, men samtidig tilrettelegge for brobygging. Utvikling av ulike typer treffsteder i nærmiljøet er eksempler på tiltak kan oppfylle begge disse målene, påpeker Askheim. Men han ser tendenser i tiden som kan truer integreringsarbeidet:

– Det er en motsetning mellom verdiene bak sosial kapital og bak den økende vekt på individualisme, konkurranse, prestasjon og produktivitet. Og tenk på kapitaldimensjonen ved begrepet sosial kapital: Det er en investering i sosiale relasjoner med forventninger om å få noe tilbake i markedet. Da blir ikke psykisk utviklingshemmede særlig attraktive. Dermed blir de som har minst å tilby, ikke inkludert i nettverkene.

Sosial kapital- tenkningen kritiseres da også for ikke å fange opp hva som skaper ekskludering og inkludering i samfunnet. I en studie fra 2002 var bare fire prosent av de utviklingshemmede integrert i det vanlige arbeidslivet. I 2006 deltok bare sju prosent av såkalte lærehemmede elever i vanlig undervisning. I et slikt perspektiv svekkes arenaer for brobyggende sosial kapital, avslutter Askheim.

Av Ingebjørg Jensen, frilansjournalist

Sist endret: 02.07.2010