Gjesteblogg nr 8/2011

Utviklingshemmedes fritid - kjærringa mot strømmen?

Tips en venn Skriv ut

Hovedlinjene i utviklingen av levekår og tjenester for utviklingshemmede bekymrer Jan Tøssebro. Utviklingen på fritidsarenaen for denne målgruppen er et av få lyspunkt i tjenesteutviklingen skriver han i denne bloggen.

Jan TøssebroUtviklingen av tjenestene til utviklingshemmete har vist en del foruroligende trekk siste tiår. I debatten har det vært brukt uttrykk som "reform i revers", "pendelen snur", "omsorgsgettoer" og "nye institusjoner". I rapporten Innfridde mål og brutte visjoner? (2011) gjennomgår Sylvia Söderström og jeg en del av disse trendene, og det er all grunn til å stille spørsmål med hva som har skjedd med idealene fra første del av 1990-tallet. De ser ut til å ha visnet hen. I rapporten viser vi blant annet at utviklingen i retning av stadig større bofellesskap brer om seg. Andelen utviklingshemmete uten sysselsetting øker, og trenden blant de som er sysselsatt peker bort fra idealet om normalisering. NAVs rolle reduseres, færre er i arbeid mens flere er på aktiviseringssenter. Vi ser også redusert selvbestemmelse, og at personalets begrunnelser for mangel på selvbestemmelse gradvis ligner mer på slike som ble brukt i institusjonene, for eksempel henvisning til turnus og rutiner.  Samlet sett er bildet langt mer negativt enn jeg hadde forestilt meg.

Hva så med fritida? Fritida framsto på 1990-tallet som ansvarsreformens taper. Etter avviklingen av institusjonene gikk aktivitetsnivået gikk ned. Deltakelsen i en "fritid for alle", altså fritidsaktiviteter rettet mot hele befolkningen, var minst like begrenset som under HVPU. Denne negative trenden bare fortsatte utover på 1990-tallet. Men hva nå?

Vi ser fortsatt tegn til at fritida framstår som en slags "kjærringa mot strømmen". Trenden peker motsatt av en del andre trender. I reformårene pekte de fleste trender rett vei i forhold til faglige og politiske idealer, men ikke fritida. I dag peker pila på tunge områder som bolig og sysselsetting feil vei - mens fritida er det positive unntaket.

Det er noe som heter "drep meg gjerne, men ikke med tall". Men noen ganger er tall nyttig for å gi et bilde av trender. Vi har gjennomført noenlunde sammenlignbare undersøkelser fire ganger siden institusjonenes siste dager, i 1989, i 1994 like etter reformen, så i 2001 og sist i 2010. Alle gangene har vi spurt blant annet om hvor ofte personen med utviklingshemming deltok i 13 vanlige fritidsaktiviteter, spørsmål som var hentet fra de vanlige levekårsundersøkelsene som Statistisk sentralbyrå gjennomfører overfor befolkningen som helhet (dvs. den voksne befolkningen). Vi så et gjennomgående fall i deltakelse i fritidsaktiviteter fra 1989 til 2001, men det siste tiåret har trenden snudd. En er omtrent tilbake på nivået fra 1989 bortsett fra når det gjelder idrettsaktiviteter. Fritidsaktivitetene er fortsatt ganske segregerte, men også her går det i riktig retning i forhold til idealer om normalisering og inkludering. Personalets oppfatning av fritida viser samme bilde. Mens 35% mente fritida var ensformig og lite variert i 1989 (i institusjon), var andelen oppe i 50% etter institusjonsavviklingen. I 2010 er vi tilbake der vi var - på 33%.

Vi har undersøkt om økningen kan ha noen sammenheng med økt bruk av støttekontakter eller deltakelse i faste fritidsaktiviteter. Det første kan i alle fall ikke forklare noe som helst. Vel er det slik at de som har støttekontakt også har en mer aktiv fritid. Men - andelen som har støttekontakt eller fritidsassistent har sunket, fra 43% i 2001 til 27% i 2010. Og ikke nok med det, de som har støttekontakt har færre timer i 2010 sammenlignet med 2001. Det betyr at denne delen av de sosiale tjenestene utvilsomt er rammet av nedskjæringer. Men tross det øker deltakelsen i fritidsaktiviteter. Når det gjelder deltakelse i faste fritidsaktiviteter, er imidlertid bildet en økning. Andelen som ikke har faste fritidsaktiviteter går ned fra 34% i 2001 til 21% i 2010. Det er særlig deltakelse i faste aktiviteter rettet mot utviklingshemmete som øker. Det er ikke akkurat i pakt med idealet om inkludering og normalisering, men det er definitivt i pakt med idealer om en aktiv hverdag. Økningen i faste fritidsaktiviteter er neppe stor nok til å forklare hele den positive trenden på fritidssektoren, men den er et bidrag.

Det er utvilsomt fortsatt mange utfordringer på fritidssida, ikke minst i forhold til deltakelse i aktiviteter for alle. I følge personalet er det fortsatt bare 14% som "i høy grad" deltak i fritidstilbud som er for alle. Det er også svært farlig å slå seg til ro med at "nu går alt så meget bedre". Det er det beste utgangspunktet for at feltet mister oppmerksomhet, med fare for nytt forfall. Men det er uansett bra å se at fritida er kjærringa mot strømmen i en tid da de fleste andre trender gir grunn til bekymring.