Marit Linnerud Egeland-1.jpg
Klinisk sosionom Marit Linnerud Egeland jobber ved Jæren distriktspsykiatriske senter, N.K.S., og ledet et forsøk med studiegrupper for støttekontakter på Jæren høsten 2009. Foto: Ingebjørg Jensen

Modellen ble prøvd ut ved fire kveldssamlinger høsten 2009. Deltakerne hadde fra ett til 13 års erfaring som støttekontakter for brukere med psykiske lidelser. Der fikk de luftet problemstillinger, delt erfaringskunnskap og fikk ny innsikt og kompetanse gjennom studiearbeidet som i stor grad bygget på egenaktivitet.

På konferansen 31. mai  fortalte studieleder og klinisk sosionom Marit Linnerud Egeland mer om erfaringene fra gruppen, der hun hadde ansvar for det faglige innholdet og fungerte som studieleder med mest mulig koordinerende rolle. Hun jobber til daglig ved Jæren distriktspsykiatriske senter, N.K.S., spesielt med ulike typer sosialt nettverksarbeid. Studiegruppen kom i stand som et samarbeid mellom Jæren DPS og Støttekontaktforeningen på Jæren med faglig støtte fra Støttekontaktforum på Jæren, der kommunene Klepp, Time, Hå og Gjesdal er representert.

– Det spesielle her på Jæren er at spesialisthelsetjenesten samarbeider med kommunene når det gjelder støtte- og treningskontaktordningen. Jeg tror Støttekontaktforeningens oppblomstring de siste årene er et resultat av dette samarbeidet, sier Linnerud Egeland, som peker på at kommuner i Sør-Rogaland og psykiatrien har samarbeidet på dette feltet i 20 år. Samarbeidet med Støttekontaktforeningen på Jæren  som ble etablert i 1997, startet etter at distriktpsykiatrisk senter ble etablert i 2001.

Skolering og veiledning i gruppen

Linnerud Egeland har sett at terskelen for å få veiledning kan bli veldig høy for støttekontakter som ofte føler at de har en ensom jobb:

– Støttekontaktene får gjerne beskjed om at de kan ” ta kontakt ved behov”. Men hvem skal vurdere ”behov”? Ofte føler støttekontaktene at de må ha et kjempeproblem for å be om veiledning. Støttekontaktene kan oppleve det som om oppdragsgiveren forventer at de skal klare jobben uten veiledning og oppfølging. Oppfølgingen dreier seg om noe mer enn bare å ta opp problemer. Det er viktig at ikke også støttekontaktene blir isolerte, slik brukerne ofte er.

For noen år siden ble det gjort en kvalitativ undersøkelse i noen av kommunene der støttekontaktveiledere ble intervjuet.  Mange svarte at veiledningen ikke ble prioritert fordi det fordi det ikke var en lovpålagt oppgave.

Støttekontaktene har bruk for både veiledning og skolering, slår Linnerud Egeland fast. De får begge deler gjennom en studiegruppe, både skriftlig og muntlig:

– Mye av veiledningen går fra den ene deltakeren til den andre. Målsetningen med studiegruppen er å utvikle kompetanse, tilknytning og nettverk. Det var lagt opp til mest mulig grad av egenaktivitet i gruppen, noe som fungerte godt. De opplevde at de selv hadde betydelige ressursene og kunne utfylle og lære av hverandre, forteller Linnerud Egeland.

Den første dagen ble temaet taushetsplikt og anonymisering grundig diskutert. På tapetet var også støttekontaktrollen og utfordringene de kan bli stilt overfor. De fikk mer kunnskap om ulike psykiske lidelser, og diskuterte menneskesyn og holdninger. Støttekontaktenes behov for tilknytning, veiledning og oppfølging ble også drøftet, og ikke minst helt konkrete problemstillinger som hvordan avslutte et støttekontaktforhold og støttekontaktenes juridiske rettigheter.

Snakke uten å identifisere

Linnerud Egeland synes deltakerne etter hvert ble veldig kreative når det gjaldt å utveksle anonymiserte erfaringer:

– Som i gruppeveiledning er det også viktig å ivareta taushetsplikten i en studiegruppe. Vi erfarte at deltakerne unnlot nevnte brukerens navn, familietilknytning,  bosted, bostedskommune eller navnet på veilederen. De ble flinke til å presentere reelle problemstillinger uten at de nødvendigvis var autentiske, for eksempel ved å innlede med  "En jeg tidligere har vært støttekontakt for", eller "hvis det for eksempel var sånn…”.

I starten undertegnet deltakerne et dokument om "Utvidet taushetserklæring" . Det beste er å ha en skriftlig avtale mellom bruker, støttekontakt og veileder om at støttekontakten kan delta i studiegruppen.

Hva gjør man hvis støttekontaktene samarbeider fra før, og dermed kjenner hverandres brukere?

– Da er det som regel i et samarbeid med oppdragsgiveren og i forståelse med brukerne. Jeg veiledet en gang fire støttekontakter som samarbeidet om to grupper med barn. Det ble  veiledet mest på sak, og det var inngått avtale med alle foreldre.

Det ble også tatt opp problemer som viste seg å være veldig allmenne, nemlig forholdet til oppdragsgiveren: Noen hadde opplevd å få et formelt brev i posten der det sto at timetallet skulle reduseres. Uten begrunnelse.

– Støttekontaktene lurer jo på hvorfor. Har de gjort en dårlig jobb? Og brukerne kan føle seg avvist, eller forstår ikke hva som skjer. Flere fortalte at dette skapte problemer i støttekontaktforholdet.  De kom ikke på at vedtaket kunne vært påklaget. Flere jobbet gratis for å komme brukerens behov i møte, og ga uttrykk for at det var vanskelig å sette grenser i frykt for at brukeren ville føle seg avvist.  De hadde ikke fått veiledning i hvordan de skulle forholde seg til dette, forteller Linnerud Egeland.

Verdifull erfaringsutveksling

I evalueringen etterpå vurderte deltakerne studiearbeidet til å ha vært svært nyttig ved at det hadde gitt nye kunnskaper og ny innsikt. Mange uttrykte at studiearbeidet skulle gått over lengre tid.

De ble bedt om å komme med begrunnelser for hvorfor studiegruppen burde fortsette: De følte identifisering og tilknytning til de andre, ble inspirert og fikk hjelp til rolleutformingen. Det var godt å komme sammen og utvikle erfaring, og nyttig å lære mer om psykiske lidelser. De følte seg ikke så alene, og opplevde det som verdifullt å få kontakt med andre i samme rolle. De satte pris på erfaringsutvekslingen i gruppen: Slik fikk de belyst mange problemstillinger og fikk råd og tips av andre støttekontakter, også råd de kunne ta med til brukeren.

Gjennom diskusjonene i gruppen ble de mer bevisst på målsettinger og betydningen av veiledning, og av hvor viktig det er å avslutte et støttekontaktforhold i samarbeid med veileder og bruker, og dermed gjøre det lettere for brukeren å ta i mot ny støttekontakt. De satte også stor pris på gjennomgangen av rettigheter – selv deltakere som hadde vært støttekontakter i mange år, fikk seg noen aha-opplevelser. Linnerud Egeland jobber nå med å få til en studiegruppe for samme målgruppe på nyåret 2011.

Av Ingebjørg Jensen, frilansjournalist

Tilbake til Fritid for alle 2010

Sist endret: 02.07.2010