Det kan være utfordrende både å ha og å være støttekontakt

For å få tildelt støttekontakt, skal det være aktuelle og definerte behov til stede. Stort sett dreier det seg om ferdigheter for å mestre sitt sosiale liv.  Disse kan deles opp i tre hovedgrupper:

• Selvstendighetsferdigheter
• Kommunikasjonsferdigheter
• Sosiale ferdigheter

For å kunne jobbe på disse områdene, er det viktig å sette opp klare mål. Dessuten må en sammen velge hvilke "veier en skal gå" mot disse målene. I denne prosessen er det naturlig at alle tre aktører; bruker, støttekontakt og veileder deltar.

Veiledning

Når en oppdragstaker eller arbeidstaker engasjeres som støttekontakt starter et samarbeid som består av å starte, etablere og gjennomføre endringsarbeidet med en målsetting tilpasset den enkelte brukers situasjon. Oppgaven for den som engasjeres er derfor tilpasset behovene til den som får innvilget et vedtak. I dette arbeidet er det helt avgjørende at kommunen tilbyr tilstrekkelig opplæring og veiledning. Dette trengs under hele prosessen fra før oppdraget starter til det avsluttes.

"Ta kontakt ved behov"

Etter etableringsfasen, har mange støttekontakter erfart å få beskjed om å «ta kontakt ved behov» fra veilederen. Erfaringer viser at støttekontakten tolker dette slik at arbeidet nå vil gå greit, og at det er ved større problemer at vedkommende kan ta kontakt.  Noen får også beskjed om å ringe hvis det "skulle være noe". Støttekontakter forteller at terskelen for å gjøre en henvendelse øker etter hvert som tiden går.  En veiledning pr. telefon vil heller aldri kunne erstatte det personlig møtet og vil heller ikke gi det samme resultat.  Dessverre opplever noen støttekontakter at de ikke får oppgitt hvem som er veileder, og forteller at de ikke har hatt veiledningssamtaler over lange perioder. Dette gjelder dessverre flere enn vi ønsker å tro.

Veiledningsmøtet - et holdningsskapende læringsklima

Kristiansen og Egeland minner om at på samme måte som støttekontakten ofte blir en modell for brukeren, er fagpersonen en modell for støttekontakten (2000). Måten veilederen forholder seg til arbeidets problemstillinger på, vil være retningsgivende. I kommunikasjonen formidles holdninger som er grunnleggende i hjelperollen. Oppmerksomhet, respons, oppmuntring, formidling av håp og støtte til utholdenhet vil direkte kunne overføres til støttekontaktens samhandling med brukeren.  Ryddighet, grensesetting og kontinuitet er også viktige elementer å "demonstrere" i veiledningssammenheng. Totalt sett vil støttekontaktforholdets betydning gjenspeiles i fagpersonens oppfølging.

Målsettinger og intensjoner for veiledning av støttekontakter

Hovedmål for veiledning kan deles opp i tre elementer:

• Kunnskapsmål: Den teoretiske kunnskapen
• Ferdighetsmål: De praktiske utfordringene
• Etiske mål: De holdninger som kjennetegner en hensiktsmessig hjelperolle.

Utover disse generelle mål, har en som tidligere nevnt individuelle mål som ofte vil korrigeres eller endres i løpet av ett støttekontaktforhold. Det individuelle perspektivet er sentralt i støttekontaktveiledning som har følgende elementer:

• Administrativt, kontrollerende element
• Opplæringselement
• Støttende element

Kommunen som oppdragsgiver og veileder et betydelig ansvar. Støttekontakten har et behov for oppfølging som går utover de konkrete problemstillingene personen bringer med seg til veiledningstimen.  Rosenlund og Wrånes (1983) legger vekt på at det er noen forutsetninger som må være på plass før en kan forvente at krav og forventninger som stilles til støttekontaktene skal bli innfridd. De legger vekt på bevissthet om følgende intensjoner for veiledningen:   

Evaluering i forhold til målsetting:

- Er mål nådd?
- Skal tiltak fortsette?
- Trengs det nye målsettinger?
- Må en sløyfe tidligere mål?
- Trenger en å planlegge avslutning?

Gi og motta informasjon:

- Gi støttekontakten nødvendig informasjon om brukeren, andre tiltak og behandling.
- Holde veileder løpende orientert om samværene og eventuelt utvikling.
- Kunnskapsformidling som vil gi innsikt og forståelse for brukeren og dennes situasjon.

Stimulering:

- Veileder skal med fagkunnskaper og engasjement stimulere støttekontakten i arbeidet.  Det betyr å gi ros, støtte, ta fra ham/henne ansvar og være en "ventil".
- Stimulere til å motta veiledning.
- Samarbeide med støttekontakten slik at denne blir meningsberettiget om hvordan videre arbeid skal planlegges eller legges opp.
- Motvirke støttekontaktens "ensomhetsfølelse" i arbeidet.

Korrigering:

- Påpeke eller korrigere støttekontaktens synspunkter og væremåte ved behov slik at atferd og holdninger blir mest mulig hensiktsmessige for brukerens utvikling.

Konfliktløsning:

- Gjennom individuell veiledning eller fellessamtale hvor brukeren også er tilstede, forsøke å løse opp konflikter som kan ha oppstått i støttekontaktrelasjonen.

Artikkelen bygger på et intervju med Ingvild Kristiansen og Marit Linnerud Egeland våren 2007.

Se også

Leesland, E. K. (2015): Veiledning av støttekontakter – hvorfor og hvordan!

Soldal, K. (2003): Støttekontakter. Soveputer eller ressurser i velferdsstaten? Bergen: Fagbokforlaget

Tveiten. S. (2010); Veiledning – mer enn ord. Bergen; Fagbokforlaget