TiO skulle finansieres gjennom fattigdomsmidlene. Målgruppen var langtidsmottakere av sosialhjelp mellom 20 og 24 år samt enslige forsørgere.   

NAV Kristiansand Ung-etat fikk i 2007 midler av Sosial- og helsedirektoratet   for å knytte metoden Fritid med bistand til byens to TiO-prosjekter. Børre Møinichen ble ansatt for å følge opp dette i 80 % stilling, Han hadde i tidsrommet desember 2007 til prosjektet ble avsluttet i desember 2008 ansvar for å følge opp enkeltpersoner med tilknytning til prosjektene TiO Ungdom og TiO Voksen (TOPP prosjektet). Sistnevnte prosjekt hadde i all hovedsak enslige forsørgere med fremmedkulturell bakgrunn. 

Fritid med Bistand har blitt en kjent størrelse i Kristiansand, og prosjektleder i TiO Kristiansand, Tarik Music, hadde to hovedgrunner da han søkte direktoratet om midler til å implementere metoden i prosjektet; 

1. Forprosjektet, Rustet for fritid kunne skilte med positive tall; over halvparten av de tidligere rusmisbrukerne som fikk vedtak om Fritid med bistand gikk ut i ordinært arbeid eller studier. Dette var ikke målsetningen med prosjektet, men tallet var oppsiktsvekkende høyt, og vanskelig å overse i NAV-øyemed.  

2. Det var ønskelig å knytte metoden FmB enda tettere til prosjektene. Målet var å kunne operere mer effektivt og dra nytte av synergieffekten ved et enda tettere samarbeid med kuratorene. 

Her er erfaringer fra et saksbehanlderperspektiv i forhold til disse prosjektene.

Systemet er nå tross alt systemet, og utfordringer møter man uansett. Merkantilt var det en utfordring at jeg skulle jobbe med brukere fra både Ung-etat, Sosialtjenesten og Flyktningetjenesten. Men til tross for noen startvansker fant vi løsninger, og det handlet i stor grad om implementering og innarbeiding av noen nye rutiner. 

Metoden Fritid med Bistand var et relativt nytt bekjentskap for både meg og for Ung-etat. Fritid med Bistand lar seg ikke liste opp som nok et arbeidsmarkedstiltak; både fordi det innholdsmessig er annerledes og det jobbes på en annen måte, men også fordi FmB ikke direkte er et arbeidsmarkedstiltak. 

Hvorfor da implementere FmB i TiO og TOPP?
TiO har hatt en ønske om å ta begrepet "brukermedvirkning" på alvor. Dette handler selvfølgelig om å ta brukeren på alvor. Å ta en bruker på alvor handler om å våge å se hele mennesket, og ikke bare på problemene. Fritid med Bistand er å se muligheter fremfor problemer. Fritid med Bistand er brukermedvirkning, og for mange av TiO og TOPP's brukere kan tilliten de blir vist være et viktig skritt på veien mot et ansettelsesforhold. Det vil uansett være en viktig brikke i puslespillet som heter Livskvalitet. 

Hvordan har det gått?
Det er faktisk ikke kulturell bakgrunn som først og fremst skiller deltakerne i TOPP og TiO. Fellesnevneren er at alle er langtids sosialhjelpsmottakere, men TOPP-brukerne preges av at de rett og slett har levd litt lenger. 

Dette kan handle om generell livserfaring; TiO-ungdommene er fortsatt «ungdommer», mens TOPP-deltakerne er voksne, og har en historie bak seg med ansvar for barn og familie. Ikke minst har de også gjennomgått prosesser; kultursjokk, språkforvirring og ikke minst skilsmisse ("enslige forsørgere" betyr i praksis for denne gruppen at de har vært gift, men nå er skilt). De TiO-deltakerne jeg har hatt har hatt med å gjøre har alle vært etnisk norske, og dette har kanskje vært med på å synliggjøre forskjellen mellom de to gruppene.  

TOPP-deltakerne er i en kontekst i livet som gjør både "her-og-nå" og den nærliggende fremtid viktig å ha oversikt over. Deltakerne fra TiO er langt mer "fleksible"; ikke bare i forhold til fritid, men også i forhold til fremtid, jobb og bostedskommune. 

Felles for alle TOPP-brukerene er at hensyn til barna var skjær nr 1 i sjøen på vei til en fritidsaktivitet. Til tross for at alle klarte å rydde tid til en fritidsaktivitet har også samtlige mot årets slutt takket nei til å fortsette - nettopp pga barna. Det er også noen av dem som har jobb på kveldstid, men det er hovedsakelig hensynet til barna som gjør at de har vanskeligheter med å prioritere en fritidsaktivitet over lang tid. 

TiO-deltakerne trenger ikke vise samme type hensyn, men har vist seg å være enda mer uforutsigbare og flyktige. Jeg vil på ingen måte sette alle deltakerne i samme bås, men en viss vegring eller inkompetanse har jeg kunnet spore når det gjelder å ta ansvar for selv å kunne følge opp. Det er fristende å konkludere, eller i hvert fall filosofere litt over grunnene til dette, men igjen - uten å skjære alle over en kam - det er alltid en historie bak en ungdoms liv hvis hovedinntektskilde er sosialstønad. Hasjrøyking, online spill, døgnrytme, betalingsevne, økonomistyring er viktige stikkord for manges her-og-nå-situasjon. 

Dette har unektelig vært en utfordring. Det har vært vanskelig å gjennomføre avtalte møter, og det har vært vanskelig å komme i gang rett og slett. I de tilfellene hvor jeg har kommet i gang har det likevel vært vanskelig å følge opp. I retrospekt ser jeg at flere av TiO-brukerne kunne hatt stort utbytte av en aktivitetskontakt[1] som kunne fulgt dem enda tettere i oppstarten, samt fulgt så lenge behovet var tilstede. 

Felles for alle deltakerne (i begge TiO-prosjektene) er at de er i behov av enten 1) et nytt nettverk, eller 2) et nettverk. Mange av TiO-deltakerne har kommet inn i en dårlig sirkel, og deres eksisterende nettverk er i stor grad en hemsko i prosessen for å bryte denne. 

Totalt fravær av nettverk; venner, familie og en sunn omgangskrets var en skremmende og trist observasjon for undertegnede. Like urovekkende var det å se at lengselen var så vanskelig å sette ut i livet. 

Mine rammer rundt prosjektet var kr 80.000 fordelt på ti deltakere. Jeg har hatt fem deltakere fra TOPP, og påbegynt (i den forstand at jeg har hatt innledende samtaler med) åtte deltakere fra TiO. En av disse valgte å ikke fortsette veldig tidlig i prosessen. Av de fem i TOPP kom samtlige ut i fritidsaktiviteter. En av dem brukte langt tid på å komme dit, men det skyldtes forhold i familien som måtte tas hensyn til. Deltakerne var aktive i svømming, gitarspill og trening. 

Av TiO-deltakerne var det en som flyttet fra kommunen, og følgelig avsluttet FmB. En fikk kun litt "dra-hjelp", og er aktiv i en lokal klubb. Mange trengte mer en kun litt dra-hjelp, men pr idag driver tre av deltakerne med bowling, tai-chi, fransk-kurs og multisporsinnspilling. Pistolskyting, paintball, fallskjermhopping var blant de aktivitetene jeg, på vegne av deltakerne, var i kontakt med, men som av forskjellige grunner ikke ble noe av. 

Med utgangspunkt i de nevnte rammene har FmB i TiO/TOPP vært 80% suksess (da 8 av ti deltakere har hatt utbytte av tilbudet), men suksess er vanskelig å måle - særlig når det er snakk om kvaliteter som livsglede, selvbilde, selvtillit, selvinnsikt, ansvarsfølelse, tilhørighet og sosialisering. Og til tross for at overskriften til FmB er "Fritid for alle", og at målet er å få folk ut i en fritidsaktivitet, så opplever jeg at en når mindre delmål underveis. Bare det å kunne møte en deltaker med den gavepakken FmB tross alt er åpner for måloppnåelse. FmB representerer et annet system, et annet hjelpeapparat og når «hjelperne» er bevisst tror jeg dette smitter over på deltakerne. FmB handler ikke først og fremst om et kronebeløp, men om et forsøk på å fange en drøm og formidle håp om at fremtiden kan se anderledes ut enn nåtiden. 

Det er fristende å trekke ut bruddstykker fra en av deltakernes prosess. Da vi fyllte ut Fritidsprofilen sammen spurte jeg ham om det var steder eller miljøer han burde unngå. Hun nølte, men jeg supplerte, og hintet om det kunne dreie seg om religion, rus etc, hvorpå hun svarer at hun nok burde holde seg unna rusmiljøet… Dette var en person som hadde snudd døgnet; satt oppe store deler av natten og spillte online spill og røykte hasj. Det er nok drøyt å påstå at denne lille sekvensen i hennes liv var utslagsgivende, men sannheten er okke som at hun pr i dag har, ikke bare vendt seg bort fra sitt tidligere miljø og liv, men har aktivt gjort noe for å endre det - men gode utsikter, og stor suksess så langt. Hun er på vei inn i noe helt annet, ikke takket være FmB, men takket være at hun tok tak i drømmen sin, og gjorde de grepene som var nødvendig for å realisere den. 

Blir alle drømmene til virkelighet?
Nei, langt ifra. Men det er jo en grunn til at dagdrømming er så populært. Det er akkurat passe virkelighetsfjernt, det er gratis, det føles godt og det er «mitt». Og det faktum at det er så privat gjør at vi sjelden deler dagdrømmene med noen. Også andre drømmer kvier vi oss for å dele; vi kvier oss for å «avsløre» hvor utopiske vi er. Men når noen tar tak i dem, og søker å bygge videre på dem - ja, da har en kanskje møtt et «system» som er anderledes. Da har en kanskje fått en ny erfaring i livet som gir ringvirkninger. En erfaring som gjør at en selv våger å ta tak i drømmene og si at «jeg kan hvis andre kan». 

Fritid ER for alle, og selv om noen kanskje trenger et lite dytt, litt støtte underveis eller å få eliminert faren for nok et nederlag, så kan fritid være første skrittet i en annen; en bedre retning. 

Jeg skulle ønske jeg kunne si at det har jeg sett i alle deltakerne. Det har jeg ikke. Men jeg har dog sett det. Jeg har sett mennesker som har gitt seg selv et klapp på skuldren, tatt seg selv i nakken og på egen hånd løftet blikket. Jeg har stått ved siden av og smilt.  Undertegnede skal ikke ta æren for at mennesker tar tak i sitt eget liv og endrer det, men jeg er likevel frimodig nok til å påstå at Fritid med Bistand har vært en av flere esensielle bestanddeler i prosessen, og at metoden er et godt bidrag til å hjelpe mennesker inn i være seg en jobbsituasjon eller skolegang. 

Nærheten til kuratorene har vært en viktig suksessfaktor for meg som sosialarbeider. Å kunne diskutere jevnlig, samt å holde seg oppdatert - ikke bare ved å lese journalnotater - har vært uvurderlig for meg. Samtidig har jeg savnet et tettere samarbeid, en større erfarings- og ideutveksling med mine kolleger i Fritid med Bistand som sitter og jobber i andre etater. Men det er som kjent vanskelig å velge mellom pose og sekk. 

Det er på Ung-etat et vigorøst og nytenkende miljø, som likevel bærer preg av at mesteparten av jobben gjøres bak en skrivepult; og at lovverket setter de nødvendige rammer for jobben en er satt til å utføre. At kontoret derfor knytter til seg nær bruk av langt mer fleksible metoder; samt at «oppdragstaker» får en fysisk tilknytning til etaten tror jeg er med på å gi Ung-etat et litt annet ansiktsutrykk utad. Og selv om ansiktet allerede smiler, kan det være på sin plass med en litt artig grimase - av og til. 

Her kan du lese prosjektbeskrivelsen til det nasjonale prosjektet "Tettere individuell oppfølging" (TiO).

 Av Børre Møinichen