Gjesteblogg 2/2013

Hvordan kan vi nå HVPU-reformens mål om inkludering og normalisering?

Tips en venn Skriv ut

Ellen Fromreide reflekterer rundt HVPU-reformens mål om inkludering og normalisering, og hvordan Fritid med Bistand kan bryte med dagens trend der utviklingshemmede helst skal inn i store bofellesskap og tilrettelagte aktiviteter for "likesinnede

Som student ved Høgskolen i Bergen på videreutdanningen Organisering og veiledning av støttekontakter,Elin Fromreide frivillige og avlastere har jeg blitt kjent med en arbeidsmetode jeg ikke hadde hørt om før. Det til tross for at jeg har arbeidet med mennesker med behov for bistand i fritiden sin i 10 år. Jeg ble imponert over hvor enkelt det kan være, og hvor mye det kan bety for den enkelte å bli deltaker i Fritid med bistand. Dette vil jeg jobbe mer med.

Man jobber for å skaffe gode rollemodeller til mennesker som trenger noen å se opp til, man sørger for en sosial inkludering og aktivisering. I flere tilfeller ved bruk av FmB har deltager selv blitt et forbilde for andre, og man ser ringvirkninger som økt selvtillit og mestring også på arenaer som skole og andre nettverk ved bruk av denne metoden.

Noe av det som fanger min interesse for metoden er hvordan den også kan utvide horisonten til deltakeren, både når det gjelder hvilke tilbud som finnes, og i forhold til deltakerens egne muligheter. Det å se at vanlige mennesker er veldig gode til å synge, sy eller spille fotball uten å leve av det eller være verdensstjerne tror jeg kan åpne øynene til mange utviklingshemmede. Mange kan miste motivasjonen for aktiviteter fordi de ser at de ikke kan bli like gode som kjendisene de ser opp til. Eller de har urealistiske tanker om egne muligheter til å leve av egenkomponert musikk eller 1-2-3-hjemmebakst. Mangelen på nettverk og forbilder er ofte stor, mens bevisstheten om at de er annerledes gjerne er sterkt til stede. De mangler en del sosial kapital.

Mange føler seg stigmatisert av å delta på fritidsaktiviteter som klubber, idrettslag eller kor sammen med utviklingshemmede som kan få sterke epileptiske anfall når som helst, utagere og må holdes fast av to ansatte, eller som sitter i rullestol og er uten verbalt språk.

De trenger forbilder, og kan fint delta i vanlige fritidsaktiviteter. «Man bør ikke samle mange lavt verdsatte på avgrensede områder, fordi det vil bekrefte deres status som lite verdsatte, og det vil hindre dem i å ha verdsatte personer som rollemodeller» (Askheim, 2009).

Dette sier meg at det å kun gi utviklingshemmede tilbud om tilrettelagte aktiviteter for alle utviklingshemmede - take it or leave it, ikke er særlig inkluderende og i hvert fall ikke rimer med HVPU-reformens mål om inkludering og normalisering. Når man nå flere steder også skal spare penger på å kutte i støttekontakttilbudet til utviklingshemmede, mener jeg det er en idé å se på andre løsninger. Det finnes en enorm bredde i frivillig sektor, og mange utviklingshemmede som i dag bruker fritiden til å se Home and Away og Hotel Cæsar, og spille Ludo med personalet, kan ha veldig stort utbytte av å delta i en ordinær fritidsaktivitet samtidig som de kan ha veldig mye å bidra med tilbake til organisasjonen.

En jeg mener FmB kan være nyttig for er 18 år gamle «Anne». Hun har diagnosen lettere utviklingshemmet, og bor hjemme hos sine foreldre. Anne går på tilrettelagt kjøkkenlinje på videregående skole der hun fire dager i uken arbeider i en kantine. En dag i uken går hun på skolen. Hun trives dårlig og har skiftet praksissted flere ganger i løpet av det siste året. Anne har problemer med å følge en oppskrift og tør ikke bruke komfyr eller stekeovn. Selv sier hun at hun ikke ønsker å arbeide på et kjøkken «når hun blir stor». Hun skal bli profesjonell sanger.

Foreldre og andre nære personer har prøvd å påvirke hennes ambisjoner ved å referere til at kjente sangere som i dag lever av å synge har drevet med sang helt siden de var små, og gjerne hatt et annet yrke i tillegg. En artist man i dette tilfellet har referert til er Kurt Nilsen. Anne har en veldig begrenset omgangskrets, og ingen kontakt med sang-miljøer. Hun har også problemer med å forklare hvordan hun skal bli god til å synge eller få seg jobb som sanger. Tidligere har Anne spilt klarinett i korps, men sluttet da hun ikke mestret det. Fritiden hennes preges veldig av å begynne på ting for så å slutte etter kort tid. Dette har vært aktiviteter uten spesiell tilrettelegging eller bistand.  Det er tydelig at hun har problemer med sosiale koder og kommunikasjon, selv om førsteinntrykk kan fortelle det motsatte.

I videoforelesningen om Fritid med bistand hører vi at metoden kan hjelpe til å få et realistisk syn på egne ambisjoner. Vi hører om en ung mann som drømmer om å bli verdensmester i rally, men ender opp med å være veldig tilfreds med å kjøre radiostyrte biler. Dette får meg til å tenke på Anne. Om hun får innpass i et miljø av sangere - gjerne et kor, og får oppleve at man kan være både flink til og like å synge - på fritiden, kan hun kanskje forstå at det også gjelder henne. Samtidig vil hun bli en del av et nettverk og få tilbakemelding på egne prestasjoner fra andre medlemmer på en helt annen måte enn hennes egne foreldre eller andre kan gi henne. Hun vil kunne oppleve samhold og mestring, og kanskje få oppfylt ønsket om å stå på en scene og synge for publikum. Den profesjonelle oppfølgingen saksbehandler vil gi, sammen med den faglige og sosiale oppbakkingen tilrettelegger kan gi vil kunne bidra til at hun endelig føler seg hjemme i et miljø og vil fortsette i fritidsaktiviteten sin over tid.

En standard støttekontakt vil kunne følge til korøving eller til annen aktivitet, men det vil ikke på langt nær være det samme. Det er heller ikke sikkert at Anne vil trives i kor, men finner andre aktiviteter hun vil prøve. Det viktigste er at hun har noe å glede seg til når hun er på arbeid, og som hun kan snakke med kollegaer om i lunsjen. God fritid kan på denne måten skape trivsel og inkludering både i fritiden og på arbeid.

Jorunn H. Midtsundstad poengterer at det er stor forskjell på å delta i en aktivitetsgruppe for mennesker med en gitt utfordring og å delta i ordinære aktiviteter ut i fra felles interesser. «Utfordring kan være begrensede, mens interesser ikke på samme måte er knyttet til hva en person kan eller ikke kan. (...) Felles interesse gir muligheter til å kunne se seg selv i en sammenheng med andre som ikke er der fordi de har utfordringer» (Midtsundstad 2013).

I dag bygges det stadig større bofellesskap for utviklingshemmede og andre som trenger hjelp til å bo. HVPU-reformens mål om normalisering og integrering settes til side til fordel for effektivitet i både bygging og drift. Man blir nabo med 20 andre personer med tilnærmet samme utfordring. Kanskje blir det da enda viktigere for beboerne å ha egne fritidsaktiviteter som kan være med på å definere hvem akkurat de er, og ikke måtte gå i de samme tilrettelagte aktivitetene som alle naboene gjør. 

Kanskje er det Fritid med bistand som skal til for å oppnå den normalisering og integrering man så for seg i HVPU-reformen?

LITTERATURLISTE

Askheim, Ole-Petter (2009): Sosial kapital som grunnlag for politikk og tiltaksutvikling for utviklingshemmede. I Rønning, Rolf og Starrin, Bengt (2009): Sosial kapital i et velferdsperspektiv. Om å forstå og styrke utsatte gruppers sosiale forankring.Gyldendal akademisk

Midtsundstad, Anders (2013): Fritid med Bistand. En metode for å støtte sosial inkludering. Fagbokforlaget

Midtsundstad, Anders og Øyen, Rune: Fritid med bistand. Videoforelesning på DVD. Høgskolen i Bergen, Mediesenteret 20@07