anette_mattson.jpg
– Å ha lyst til er nøkkelen til å gå i gang med en kunstnerisk prosess.Den innsatte trenger ikke å lære seg hele litteraturhistorien. Men teknikk og teori kan støtte prosessen med å utvikle diktene videre, sier forfatter Annette Mattsson, som hjelper fram skrivelysten hos innsatte i Bjørgvin fengsel. Foto: Ingebjørg Jensen.

Annette Mattsson står foran porten til sin nye arbeidsplass, Bjørgvin fengsel i Bergen. Hun er en forfatter som skriver smale noveller, og som har dyrket det sære, smale og stilistiske, som nekter å skrive underholdende. Ikke har hun undervist før heller. Hvordan skal dette gå? Foran henne ligger et stort område med seks lave, lange hus spredt utover. Veier og stier, trær og busker. Året er 2008. Hun har lenge vært på utkikk etter en deltidsjobb som lar seg kombinere med forfatterskapet, men har ingen erfaring med innsatte og fengsel fra før. Siden bokdebuten i 1997, har hun på dette tidspunktet skrevet fem bøker, romaner og novellesamlinger, og arrangert litteraturkvelder. Nå vil Kriminalomsorgen i Bjørgvin fengsel bruke hennes kompetanse til å gi de innsatte et unikt tilbud.

Alternativ til tradisjonelt fengsel

Bjørgvin er kanskje det mest nytenkende og eksperimentelle fengsel i Norge. Som andre fengsler, er det mannsdominert – alle de 90 innsatte er menn, og bare noen få av betjentene er kvinner. Her soner rusmisbrukere, sedelighetsdømte og voldsdømte i såkalt åpen soning, som betyr at det har lavere sikkerhet enn et lukket fengsel, og lavere bemanning. De innsatte går fritt omkring på området, og de fleste har kortere dommer. Soningen er basert på tillit - vil man klatre over gjerdet og ta bussen til byen, er det fort gjort. Det er bare Bjørgvin som har satset så mye på kunstnere: I tillegg til Mattsson jobber også en filosof, en billedkunstner og en musikkterapeut med de innsatte. Tanken bak er at kunst bør være et selvsagt tilbud i fengslene, slik som i resten av samfunnet.

Som i andre fengsler er det aktivitetsplikt: Alle må finne seg noe å gjøre, men velger selv aktivitet, forteller Mattsson. Poenget er at dagen innenfor skal ligne på den utenfor murene. De tradisjonelle aktivitetstilbudene er blant annet drift av fengselets kjøkken, renhold av fellesområder, vedlikehold av bygninger og uteområder. De kan også produsere ved, fiskesluker, krabbeteiner eller bøte fiskegarn. - Kunstnernes tilbud er ment å være et mer meningsfylt alternativ til den tradisjonelle sysselsettingen, som ikke legger vekt på kompetanseoppbygging eller selvutvikling, sier Mattsson, som har inntrykk av at det generelt er mye konservatisme når det gjelder aktivitetene i fengslene.

Skriving som noe feminint

Møtet med fengselet var først litt skremmende for Mattsson, med all låsingen, uniformene og taushetsplikten, og de innsatte, en helt ny gruppe, å forholde seg til. Hun fikk nøkkel til sitt nye kontor og et lite budsjett. Resten opp til henne. Gradvis bygget hun opp et tilbud til de innsatte:

- Den største jobben var å få de interessert, bli kjent med dem og finne ut av hva de trengte, selv om de ikke visste det selv. I begynnelsen var jeg redd for at mitt eget kjønn skulle være til hindring. Jeg, en kvinne som nærmet seg de femti, hvordan skulle jeg få respekt, kontakt og tillit i et kult machomiljø? I en verden der stereotypiene og fordommer råder, der følelser er tabu og skriving er noe feminint?

Bekymringene ble gjort til skamme. Hun har blitt møtt med respekt og omsorg, og har aldri følt seg truet. Langsomt, ved hjelp av iherdig lokking, fikk hun de innsatte til å komme til et lyst og flott rom som hun hadde innredet det med et stort bord og polstrete stoler rundt. Her ville hun skape en liten frisone, der de innsatte for noen timer kunne glemme at de var i fengsel. Der hadde de fred til å kunne skrive i lange strekk, eller diskutere og samtale.

Kultur er også arbeid

For Kriminalomsorgen i Bjørgvin var det viktig å ansette utøvende kunstnere med god kompetanse på sine felt, og som likte å formidle. Kriminalomsorgen ville også at kunstnernes tilbud skulle være annerledes enn skoletilbudet som Fylkeskommunen og Åsane videregående skole har ansvar for.

- Vi skulle ikke forholde oss til de samme faste rammene som skolen har. For oss i kunstnergruppen var det viktig å kalle tilbudet vårt for arbeid. Kunst handler om arbeid og kontinuitet, det å sette seg mål og gjennomføre dem, og at det ikke bare er å lære noen triks også tjener man en haug med penger. Vi krever av den innsatte at han kommer tidlig hver dag, at han jobber, og er villig til å utfordre de mentale grensene sine når han jobber med kunst. Men når man har en indre stemme som sier «du får ikke til noen ting!», så må vi prøve å bryte disse mentale grensene og få til flyt. Vårt fokus er på selvutvikling gjennom det kunstneriske arbeidet. Å ha lyst til er nøkkelen til å gå i gang med en kunstnerisk prosess. Det kan være nok med en gnist: Han kan være nysgjerrig på hva et dikt er, og gå i gang med å utforske og skrive. Han trenger ikke å lære seg hele litteraturhistorien. Men teknikk og teori kan støtte prosessen med å utvikle diktene videre.

Reflektere over livet

Mattsson er opptatt av hva kunstnerne kan gi den innsatte som han og samfunnet kan ha nytte av. Hun tror ord, musikk og billedkunst kan bli den stemmen han greier å kommunisere gjennom.

- Ved å drive med kunst setter man i gang refleksjon. Gjennom å reflektere kan man se på livet sitt, tenke gjennom om det er slik man vil ha det eller ha et annet liv, og diskutere hvordan man skal komme dit. Straff betyr at de mister friheten sin og må leve uten nettverket sitt. De mister alle filtrene sine, nå kan de ikke gjemme seg bak en mobiltelefon eller ruse seg bort fra tankene sine. Dermed kommer det fortrengte kommer ofte sterkere innover dem, og de blir nødt å forholde seg til seg sjøl og sin fortid og nåtid. Mattsson har opplevd at noen underveis «kommer på» at de er fedre. Andre tar innover seg at de har en redd familie der ute, eller at livet de har levd de siste årene, ligger i en tåkeheim. Atter andre må ta inn over seg at de har gjort andre mennesker vondt, eller vært dårlige mennesker.

- Smertepunktene blir tydelige. Det er da språket blir viktig. Få det ut, se på det, fra alle kanter, og forholde deg til det! Noen vil ikke, kanskje fordi tiden ikke er moden, eller de har gitt opp. De vil heller hogge ved dagen lang, eller gå i dvale og sove dagene og tankene bort. Vår utfordring er hvordan vi skal få fatt på dem. Vi blir aldri utlært. Det er det som gjør det så interessant å jobbe i fengsel.

Skriver seg inn i smertepunktene

Det at den innsatte blir tatt på alvor og blir sett, kan være avgjørende, mener Mattsson, og peker på at mange kommer fra en tilværelse preget av frykt og mistenksomhet.

- Hos oss får de oppleve at det også finnes andre miljøer og andre måter å omgåes på enn i det uforutsigbare og kaotiske rusmiljøet. Her opplever de at det finnes noen der ute som synes at det de har å si og at den de er, er interessant og verdifullt. Det er ikke nødvendig å ønske å bli forfatter for å gå hos meg. Det kan være nok å ville uttrykke seg skriftlig, så legger jeg opp tilbudet etter hva den enkelte ønsker.

I gruppen, som kan bestå av alt fra to til seks personer, kan hver enkelt drive med forskjellige ting, sier Mattsson, og forteller om en mann i slutten av 30-årene som kom og ville være med. Han hadde mange tatoveringer, og bukselommer som bulte av notater. «Jeg vil gjerne skrive brev til min sønn. Se, dette er et utkast», sa han til Mattsson, som trålte seg gjennom en nesten uforståelig tekst. Mannen hadde ikke sett sønnen sin på tre år, fordi han skammet seg over seg selv. Sammen brukte de to uker på å lage et godt brev, som handlet om de gangene far og sønn hadde vært sammen. Han sendte brevet, og fikk igjen kontakt med sønnen.

- En annen hadde ruset seg på penger og bygget seg opp en solid gjeld, da det smalt og han havnet i fengsel for dokumentforfalskning. Hjemme satt foreldrene og skjønte ingenting. Så kom han til meg for å skrive og finne ut hva det var i ham som hadde fått ham til å bruke så mye penger. Han brukte han to måneder på å skrive et langt brev til sin mor. Kanskje var det mest et brev til ham sjøl. Skrivingen satte i gang mange refleksjoner i ham, og det ga ham noen svar på hvorfor han jaget etter nye biler og nye hus. Han forsto at det var en flukt bort fra angst.

Blant de innsatte er det spesielt populært å skrive dagbok. De vil forsøke å forstå seg selv og få oversikt over hva som hendte i årene de gikk i vedvarende rus. Mange vil skrive om hendelsen som gjorde at de havnet i fengsel, som regel vold. Det at de slo kan være vanskelig å forstå, forteller Mattsson.

- Noen skriver for å flykte, lager seg andre verdener, og drømmer seg bort. Men de fleste skriver rett mot smertepunktene i seg selv, i mer personlige tekster. Særlig er diktsjangeren populær, men også rap - tekster. Kanskje fordi det er kort, og de kan så tydelig kan setter ord på det de vil ha fram. Jeg prøver å strekke meg og være åpen for nye sjangre, og lære noe nytt jeg også. Da jeg begynte, var jeg roman- og novelleforfatter, og hadde litt angst for dikt.Nå elsker jeg dikt!

Bryr seg ikke om rettskrivning

Mattsson føler at hun ofte blir godt kjent med de innsatte. At hun trives med dem og viser det, er viktig. Da trives de også, og kommer tilbake, har hun erfart.

- Jeg har fokus på at den innsatte skal miste sperrene og skrive fritt. Derfor sier jeg med en gang at vi ikke bryr oss om rettskriving og grammatikk. Sier gjerne at skrivevansker er en fordel! Så ler de, og så får vi ned terskelen litt.

Ved siden av skrivingen leser de innsatte tekster, dikt og noveller, tolker og samtaler om tekster. Hun tar gjerne opp tema som engasjerer – for eksempel homofili, som får fordommene på bordet og skrur opp temperaturen. Men hun underviser sjelden en hel gruppe, da sovner de, påstår hun:

- Soningstiden er kort, gruppene er derfor veldig ustabile. Vi sitter rundt et bord, og så går praten. Jeg underviser mer i selve prosessen, går rundt og setter meg ved hver enkelt. Jeg lærer dem litterære virkemidler underveis, for eksempel hva som er forskjell på sjangrene, eller hva som kjennetegner dikt og noveller. Mange har lese- og skrivevansker. Det handler ofte om å få selvtilliten tilbake og få øvd seg litt. Det skal gjerne lite til, for språket og ferdighetene ligger der et sted, bare litt gjemt, sier Mattsson.

På de fem årene hun har jobbet i fengselet, har hun innsett at hun aldri blir utlært.

- Jeg måtte lære meg å lese dem, for en ting er det mennesket man ser, en annen ting er det som befinner seg under overflaten. Sånn er det uansett, men de innsatte er i tillegg preget av utfordrende oppvekst, psykiatri, rusproblemer og abstinenser. For eksempel kan en med abstinenser kan ha mye sosial angst eller være irritabel, og du tror det er personligheten hans. Men så er det abstinensene.

Vil være naiv

Forfatteren bestemte seg tidlig for å være naiv i møtet med de innsatte. Hun ville gi alle en ny sjanse, begynne med blanke ark, også med gjengangerne. Hun er fremdeles naiv, og glad for det. Ellers ville hun aldri holdt ut, sier hun.

Mattsson håper at interessen for å uttrykke seg med ord fortsetter etter at de er ferdige bak gjerdene.

- Jeg er glad for å kunne gi dem en god dag, glad når jeg ser at de trives og lykkelig når vi får til et gjennombrudd, når gnisten tennes og den begynner å flamme, sier Mattsson.

Ingebjørg Jensen

Sist endret: 14.06.2013