Gjesteblogg nr 8/2010

Ikke drep fritiden!

Samfunnet støter ut unge med nedsatt funksjonsevne i en sårbar livsfase! Hver tiende nordmann mottar nå uføretrygd. Sysselsettingsgraden blant funksjonshemmede er over 30 % lavere enn i befolkningen forøvrig, og hver tredje funksjonshemmede har grunnskole som høyeste utdanningsnivå. Samtidig viser forskning at effektene av en aktiv fritid vil bidra til større inkludering på alle samfunnsområder. Men starter 7 år gamle Ola eller Kari med idrett for å bygge nettverk?

Av fagkonsulent Mads Andreassen, Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité og tidligere styreleder i Unge funksjonshemmede.

En aktiv fritid blir ofte sett på som en overskuddsaktivitet av samfunnet og er derfor lite sentral i den offentlige debatten. Men for mange unge med nedsatt funksjonsevne er fritiden en av de viktigste generatorene for andre områder i livet. I tillegg til at deltakelse i fritidsaktiviteter påvirker oss både fysisk, sosialt og mentalt, gir det mestring og nettverk som påvirker andre områder i livet. Jeg hørte for en tid tilbake forsker Lars Grue fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, NOVA, snakke om hvordan vi har ulike selvbilder knyttet til ulike arenaer, og dette kan være en god måte å forstå kompleksiteten i livene til mange unge med nedsatt funksjonsevne.

Komplisert hverdag
Hvis vi lager en modell, ser vi at det er mange faktorer som spiller inn på hvordan man oppfatter seg selv som person. De ulike faktorene kan virke både positivt og negativt på personens selvbilde og oppfatning av eget liv, og kan naturligvis endre seg underveis.I dette eksemplet ser vi at NAV og helsevesenet tar mye energi og en stor del av livet, mens etablering, jobb/skole og fritid som er viktige for alle ungdommer blir marginalisert. I tiden som styreleder i Unge funksjonshemmede møtte jeg mange ungdommer som levde med ulike "personligheter" på ulike arenaer.

I møtet med NAV opplevde de å måtte synliggjøre sin sykdom/funksjonsnedsettelse for å få hjelp. Samtidig måtte de overbevise arbeidsgivere om at de var friske nok til å gjøre en god jobb og ikke bli en belastning for sykefraværsstatistikken.
I møtet med helsevesenet følte mange seg gjort passive av fokuset på sykdom og det å være pasient, mens de på skolen
ble sett på som late når formen varierte fra en dag til en annen. Helsedirektoratets handlingsplan for habilitering av barn og
unge beskriver denne livsfasen slik: Ungdomstiden er preget
av endringer og viktige valg. Overgangen fra en ungdomstilværelse hvor man bor hjemme og går på skole, til å flytte hjemmefra og etablere seg i egen bolig og samtidig skulle skaffe seg en yrkesutdannelse eller etablere seg i arbeidslivet,
er en stor utfordring for ungdom generelt og en spesiell utfordring for ungdom med funksjonsnedsettelser og deres familier. [1] Nettopp fordi ungdom med nedsatt funksjonsevne har ekstra store utfordringer på mange arenaer, spiller fritiden, der man kan oppleve mestring og fellesskap innenfor eget interessefelt, en avgjørende rolle i bygging av selvtillit og selvbilde.

Generaliseringsfellen
"Sitter du i rullestol? Da bør du bli sosionom!" "Er du blind? Da er jurist valget for deg." Det er lett å generalisere ut fra diagnoser, og også valg av idrett har tradisjonelt vært styrt av diagnose og ikke ønsker. Kunnskapsdepartementet la i 2008 frem en kartlegging av barn og unges fritidstilbud. Denne viste at barn og unge med funksjonsnedsettelser ikke er en homogen gruppe, og ønsker seg bredde og variasjon i fritidstilbudet. Likheten består følgelig først og fremst i at barn og unge med funksjonsnedsettelser ønsker forskjellige ting. Selv om dette kan virke innlysende, blir det ikke tatt i betraktning i tilstrekkelig grad.[2]

Norsk idrett
I idretten startet integreringsprosessen med at de funksjonshemmede selv ønsket større muligheter for å velge mellom ulike aktiviteter i sitt nærmiljø. Formann i Handicapidrettsforbundet Carl E. Wang uttalte i 1972, at det endelige målet måtte være å oppløse forbundet når de funksjonshemmede var tatt fullt med i norsk idrett. Selv om det er mange utfordringer i en slik modell, kanskje særlig i et lokalt idrettslag styrt av frivillige, har kompetanse, likestilling og mangfold vært viktige premisser og argumenter i dette arbeidet.

Egenverdi vs. Nytteverdi?
PhD-stipendiat Martin Sæbu har tidligere skrevet innlegg på denne bloggen om hvilke faktorer som påvirker fysisk aktivitetsnivå og deltakelse for personer med funksjonsnedsettelse på fritiden. Et av hans viktigste poenger som vi må ta med oss når vi skal tilrettelegge for at alle skal kunne ha en aktiv fritid er å styrke motivasjon for aktivitet fremfor å fokusere så mye på hva som er sunt og bra for helsa.[3] Flere funksjonshemmede som er lite fysisk aktive sier at nettopp fokuset på fysioterapi, og hva som er bra for helsa, har preget hele oppveksten. Dette har gjort de så lei at de ikke orker tanken på å utsette seg selv for det igjen. Sæbu trekker derfor frem behovet for å styrke motivasjonen hos deltakerne ved at de får ta egne valg i et miljø der de føler tilhørighet.

Ikke drep fritiden
La oss ikke drepe fritiden med hva som er riktig og viktig. Uten opplevelse av aktivitetens egenverdi får vi heller ikke nytteverdi. Finner vi fritidsaktiviteter som er verdifulle og morsomme i hverdagen kommer de fysiske, mentale, sosiale og politiske "bivirkningene" seilende av seg selv!

1. Handlingsplan for habilitering av barn og unge, Helsedirektoratet 2009
2. Kartlegging av fritidstilbudet til barn og unge med nedsatt funksjonsevne, Kunnskapsdepartementet,
   Rambøll management, 2008
3. Gjesteblogg nr. 1/2010, www.fritidforalle.no, Martin Sæbu, 2010