Gjesteblogg nr 1/2010

Fysisk aktivitet på fritida - for alle?

Tips en venn Skriv ut

Hvilke faktorer påvirker fysisk aktivitetsnivå og deltakelse for personer med funksjonsnedsettelse på fritiden? Martin Sæbu forsøker å gi et svar på dette med utgangspunkt i sin forskning i denne gjestebloggen.

Martin Sæbu

I mitt arbeid på Beitostølen Helsesportsenter opplevde jeg gjennom flere år at unge voksne i relativt liten grad søkte om å delta på våre opphold, og jeg undret på hvorfor. Denne undringen resulterte i et forskningsprosjekt som fokuserer på hvilke faktorer som assosieres med deltakelse i fysisk aktivitet blant unge voksne med funksjonsnedsettelse. 

Jeg skal komme tilbake til begrensningene ved en slik studie senere, men kort oppsummert fant jeg at unge voksne med funksjonsnedsettelse i alder 18-30 år er mindre fysisk aktive enn jevnaldrende, dette gjelder både generell fysisk aktivitet og deltakelse i organisert fysisk aktivitet som skjer i helsesportlag, idrettslag og/eller helsestudio eller treningssenter. Om lag en av tre er regelmessig fysisk aktive, og en av tre deltar i ulike typer organisert aktivitet Kanskje ikke så overraskende resultater, men hva henger dette sammen med? 

Mine antagelser handlet i hovedsak om at det var miljømessige forhold som hindret mennesker med funksjonsnedsettelse i å delta i aktivitet. For eksempel transport, tilgjengelighet, ledsaging, tilrettelegging av aktivitet eller tilgang til aktivitetshjelpemidler. I tillegg regnet jeg med at funksjonsnivå og type funksjonsnedsettelse hadde stor betydning. Jeg vil ikke si at mine antagelser slo feil, men mye tyder at mange av disse er mindre betydningsfulle enn jeg trodde. Det viste seg at motivasjon, og spesielt indre motivasjon var relativt betydningsfullt for deltakelse.   

Indre motivasjon - hva er det? Vi har vel alle en opplevelse av hva som er motivasjon, men kort sagt så er ikke motivasjon noen egenskap som vi er født med, men heller en dynamisk prosess som har en retning, den har en styrke og den har en viss varighet. Vi kan være motivert av ulike årsaker, men det er vanlig å skjelne mellom indre og ytre motivasjon. Når vi er ytre motivert så er ofte det av ytre årsaker som at legen sier det er sunt for deg, fordi du har dårlig samvittighet eller fordi en forventer en type belønning eller effekt. Indre motivasjon kjennetegnes ved at en hovedårsak til at en driver med en aktivitet er glede og moro, det vil si at aktiviteten er nok i seg selv. De fleste er vel noe indre og noe ytre motivert, men indre motivasjon regnes som en mer stabil form for motivasjon enn ytre motivering. 

I arbeidet med motivasjon har jeg gjort meg noen refleksjoner om dette med motivasjon for fysisk aktivitet blant personer med funksjonsnedsettelse. Jeg opplever at i helsevesenet så er det ofte en forventning om at mennesker med funksjonsnedsettelse er så motiverte for å være fysisk aktive, primært begrunnet i at det er jo så sunt, og for noen er det gode indikasjoner på at aktivitet kan øke funksjonsnivået. Forskning indikerer imidlertid at personer med funksjonsnedsettelse er ikke så mye mer motiverte for fysisk aktivitet enn funksjonsfriske. Dermed så er det et paradoks at vi stadig understreker hvilke fortreffelige effekter vi kan ha av trening og fysisk aktivitet, når vi kan anta at det faktisk er andre forhold som personer med funksjonsnedsettelse er mer opptatt av. Dette gir oss en indikasjon på at vi kanskje ikke når frem med tradisjonell helse-motivering.  Kanskje ikke så rart heller. Mange har trolig drevet funksjonell trening siden de var barn, og er kanskje litt lei av mas om trening, balansebrett og landgang. Selvsagt er dette viktig trening, men det skaper ikke nødvendigvis gnist og interesse for å fortsette å være fysisk aktiv. Forskning tyder på at noen rett og slett går lei, og noen velger en relativt sedat tilværelse. Dette bør få betydning for hvordan vi tilrettelegger rehabiliteringstilbud og hvordan vi prøver å motivere mennesker. Mye tyder på at vi må legge opp til et bredere tilbud der personer med funksjonsnedsettelse selv velger hva de vil gjøre og kunne oppsøke miljø der en opplever støtte, utfordring og tilhørighet. I tillegg bør vi legge allsidighetsprinsippene til side, og la folk få tid og støtte til å lære en aktivitet skikkelig, fremfor å shoppe en mengde aktiviteter som en får en liten innføring i. Det er bedre a å ha en aktivitet som en trives med og som en føler at en mestrer, fremfor erfaring fra mange forskjellige aktiviteter der en aldri har hatt tid og energi til å bli selvhjulpen. I tillegg bør vi kanskje i større grad fokusere på det som er morsomt og inspirerende, fremfor det som er fornuftsbasert. Det er ikke alltid så viktig hva en gjør, bare en gjør noe. 

Hvilke andre faktorer er viktige? Mange forhold spiller inn, og som vi vet så er dette feltet sammensatt. Mye tyder imidlertid på at det er viktig å kunne være aktiv i nærmiljøet. Når de lokale aktivitetsmulighetene skrumper så er det tyngre å skulle reise over lengre avstander. Forhold som fysisk tilgjengelighet, kostnader ved å delta, praktisk tilrettelegging od ledsaging betyr mindre enn jeg hadde forventet, men aktivitetshjelpemidler er derimot viktig. De som ikke trenger aktivitetshjelpemidler er mer aktive enn de som har behov for denne type hjelpemidler, og de som har funksjonelle hjelpemidler er mer aktive enn de som har dårlig fungerende hjelpemidler. Kanskje ikke så overraskende, men husk at denne undersøkelsen er gjort blant personer i alderen 18-30 år, der utfordringer knyttet til aldersgrense i liten grad virker inn siden de fleste var under 26 år eller hadde relativt nye hjelpemidler som var anskaffet før de var 26 år.   

Om lag en av seks trener regelmessig på et treningssenter, flere kvinner enn menn. Dette er langt mindre enn befolkningen for øvrig. Svært mange har et treningssenter i nærheten, men bruker det ikke. Hvorfor er det slik? Undersøkelsen gir ingen gode svar på det, men kanskje har det en sammenheng med miljøet på mange av disse sentraene. Det er ikke sikkert alle føler seg vel i slike omgivelser.   Det er ellers liten forskjell på total aktivitet mellom kvinner og menn. Det er imidlertid grunn til å nevne at vanligvis er menn mer aktive enn kvinner, men det gjelder ikke i denne studien. Her er faktisk kvinner litt mer aktive, men som sagt ingen store forskjeller. Det er heller ingen store forskjeller mellom de ulike gruppene, snarere er de relativt like hva angår aktivitet, men det er grunn til å huske at det er stor variasjon innen de ulike gruppene både når det gjelder funksjons- og aktivitetsnivå. 

Resultatene over er basert på en spørreundersøkelse blant 330 personer med funksjonsnedsettelse knyttet til CP-foreningen, Blindeforbundet, Foreningen for ryggmargsbrokk og hydrocephalus, Landsforeningen for ryggmargskadde og Foreningen for muskelsyke. Undersøkelsen ble sendt ut til om lag 950 personer, så alt tyder på det er de som er mest interessert i fysisk aktivitet som besvarer en slik undersøkelse. Dette er også samsvarende med de erfaringer vi har fra tilsvarende undersøkelser, og må regnes som en betydelig feilkilde. 

Kort sagt så viser disse resultatene noe av det vi kjenner fra andre undersøkelser blant jevnaldrende. Skal vi øke aktiviteten og deltakelsen så må vi kanskje prøve å fokusere litt mer på å styrke motivasjon for aktivitet fremfor å fokusere så mye på hva som er sunt og bra for helsa. Skal vi styrke motivasjonen må deltakerne kunne ta egne valg, de må kunne oppsøke miljø der en føler tilhørighet og en må få støtte og tid til å kunne bli ordentlig kjent med en aktivitet og kunne mestre den. I tillegg er det en forutsetning at de som har behov for aktivitetshjelpemidler får disse godt tilpasset, og at en har fått tilstrekkelig opplæring i bruken av disse.   

Resultatene bør ha konsekvenser for hvordan vi planlegger og organiserer rehabiliteringsopphold ved rehabiliteringsinstitusjonene. Dette er et tema som også Helsedirektoratet interesserer seg for, og inviterer i disse dager til erfaringsutveksling om temaet. Beitostølen Helsesportsenter har prøvd å ta noen konsekvenser av dette gjennom å utvikle egne rehabiliteringsopphold for denne målgruppa, kalt Ung 2009. Resultatene fra det arbeidet deler jeg gjerne med dere senere dersom det er interesse for det. I mellomtiden planlegges Ung 2010 på Beitostølen.