Fritid og ferie – for alle?

Tips en venn Skriv ut

Hvilke konsekvenser vil forslagene i den nye NOU'en «På lik linje» få for tjenesteutforming og tjenesteyting for fritid og ferie for personer med utviklingshemming?

Dette spørsmålet forsøkte Anders Midtsundstad å besvare på SOR-konferansen som ble gjennomført 27. og 28. oktober. Utgangspunktet er den nye NOUen som forsøker å svare på hvilke endringer som er nødvendig for å sikre oppfyllelsen av grunnleggende rettigheter til personer med utviklingshemming var det sentrale temaet.

Bilde av prisvinner Anders Midtsundstad på SOR-konferansen 2016

Selvvalgte fritidsaktiviteter

Midtsundstad startet sitt innlegg med å peke på at det i mange kommuner er et bredt tilbud av fritidsaktiviteter som personer med utviklingshemming kan velge mellom, sitat:

Det som kjennetegner tilbudene er at de er segregerte. De retter seg i stor grad mot personer med utviklingshemming eller personer med en nedsatt funksjonsevne. Dette er gode tilbud for mange, men de får ikke et likeverdig fritidstilbud når de ikke gis mulighet til å delta i helt vanlige lag og organisasjoner. Her har kommunene et forbedringspotensiale.

Det handler om å gi den enkelte valgmuligheter.

Utvalget kommer ikke med noen konkrete forslag til løft rundt fritiden slik de gjør rundt bl.a. skole og arbeid. De foreslår at fritid er et felt det må jobbes videre med å styrke og videreutvikle, med ansvar i departementet.

Midtsundstad kommenterte dette på følgende måte, sitat:

I arbeidet med å støtte personer med utviklingshemming inn i selvvalgte fritidsaktiviteter er det ikke tilstrekkelig å tilby fysisk nærvær og nærhet. De må gis en mulighet til å oppleve tydelig samhandling og aksept i aktiviteten de skal delta i. Det krever romslighet og kreativitet blant de som skal følge opp den enkelte. Det hadde styrket NOU`en om utvalget hadde satt ord på hva som må til når en skal støtte enkeltmennesker frem til en slik deltakelse.

Rettighetsutvalget viser til at det trengs kunnskap og mulighet for tett oppfølgning om en skal tilrettelegge godt for fritidstjenester. Dette er ikke nok. De som arbeider overfor personer med utviklingshemming – dere - må også se verdien av å følge de ønsker, behov og drømmer som personer med utviklingshemming setter ord på eller uttrykker gjennom observasjon.

Midtsundstad var opptatt av å formidle til rundt 750 deltakerne på konferansen hvordan kommunen i samarbeid med fritidsorganisasjonene kan gi sine innbyggere mulighet til deltakelse i selvvalgte kultur- og fritidsaktiviteter? Han la vekt på at en må stille seg selv noen enkle spørsmål, sitat:

Hvordan gjør vi det?

Hvilke virkemidler trenger vi?

Rettighetsutvalget kommer ikke med forslag til et eget løft rundt fritid, men de peker på behov for seks tiltak som krever et systematisk arbeid i årene som kommer. Dette er

  • Økt kunnskap om tilrettelegging
  • Bedre universell utforming og fysisk tilgjengelighet
  • Bedre støtte til foreldre og familie
  • Bedre transportordninger
  • Bedre kunnskap rundt opplæring og oppfølgning i bruk av aktivitetshjelpemidler.
  • Evaluere støttekontaktordningen for å finne frem til hva slags støtte som er best mulig egnet for at utviklingshemmede skal få bedre mulighet til en aktiv fritid

Midtsundstad minnet om at en gjennom forsknings- og utviklingsprosjektet «Aktive muligheter», som ble initiert av Helsedirektoratet, har dokumentert hva som må til om vi ønsker å gi personer med utviklingshemming mulighet til deltakelse i selvvalgte kultur- og fritidsaktiviteter, sitat:

Det trengs en grundig kartlegging og ofte vil det være nødvendig at en eller flere personer som kjenner personen godt følger opp alle fasene frem til deltakelse i en fritidsaktivitet sammen med en ansatt i støttekontakttjenesten eller fritidstjenesten. I tillegg må en legge til rette slik at en klarer å samarbeide med frivilligsektor på deres premisser. Aktivitetene i de frivillige organisasjonene foregår på ettermiddag og kveld og ledes av frivillige ledere. Samarbeidet med frivillige organisasjoner må derfor ta hensyn til når de driver sine aktiviteter.

Helsedirektoratet satte i gang forsknings- og utviklingsprosjektet «Aktive muligheter» for at vi skulle tydeliggjøre hvordan dette kan gjøres.

Et felt med rettigheter

Retten til deltakelse i kultur, fritidsaktiviteter, fornøyelse og idrett er fastsatt i FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det er sosialpolitisk enighet rundt dette i Norge. Utfordringen handler derfor ifølge Midtsundstad om å stille spørsmål ved hva som må gjøres for at mennesker med utviklingshemming kan få et kultur- og fritidstilbud som er likeverdig med tilbudet til befolkningen for øvrig.

Det er en kommunal oppgave å sørge for at barn, ungdom, voksne og eldre med utviklingshemming får tilrettelagt kultur- og fritidstilbud der de bor. Dette kan organiseres i egen regi og i regi av frivillige lag og organisasjoner. Mye er bra, men gjennom å styrke og videreutvikle bl.a. støttekontakttjenesten kan dette tilbudet bli enda bedre.

Hva med ferien?

Midtsundstad etterlyste en presentasjon av ferie som et eget tema i rettighetsutvalgets rapport. Utvalget skriver bare noen linjer om dette. De bekrefter bare kunnskapen om at personer med utviklingshemming reiser i langt mindre grad på ferie enn andre. Det foreligger ikke en plikt for kommunene å dekke utgifter til reise og opphold for personalet på ferieturer. I Norge er det derimot vanlig å reise på ferie. Mange barn og ungdom med utviklingshemming erfarer dette sammen med sin familie, men når de selv blir voksne og flytter inn i egen bolig er ikke dette lenger en selvfølgelighet slik det er for folk flest, sitat:

For personer med utviklingshemming blir muligheten for en ferietur styrt av kommunens praksis, personalets vilje og/ eller den enkeltes økonomi når hjelpebehovet innebærer at en trenger en eller flere ledsagere med på ferieturen. Det å reise på en ferietur er noe de fleste gjør i Norge, og derfor ville det vel ikke vært så rart om utvalget hadde utredet hvilke konsekvenser det vil få om kommunene må tilrettelegge og dekke ekstrautgifter til ledsager på ferieturer.

I år er det 80 år siden vi fikk en arbeidsvernlov som ga alle arbeidstakere rett til ferie med lønn i 9 virkedager. 80 år senere hadde det vært hyggelig om vi kunne gi de som trenger det en tilsvarende støtteordning når en har behov for ledsagere på ferietur.

20 år med taushet brukte utvalgsleder Osmund Kaldheim for å presentere tiden etter ansvarsreformen. Ansvarsreformen ga ikke resultatene vi ønsket. Rettighetsutvalget har synliggjort at vi står overfor store uløste oppgaver. Vi står overfor krevende oppgaver. Systematisk forskjellsbehandling krever en omfattende innsats.

8 viktige løft er ikke nok

Midtsundstad avsluttet foredraget sitt med å minne om at rettighetsutvalget peker på 8 viktige løft. Usikkerheten handler derfor om hvilken betydning det vil si for andre viktige felt som fritid og ferie å ikke være spesielt nevnt som et av disse.

Ansvarsreformen fikk en spesiell oppmerksomhet rundt boliger. Nå er det viktig at NOU`en «På lik linje» ikke bidrar til å løfte bare noen temaer og utfordringer.

Les mer

Powerpointpresentasjonen til foredraget «Fritid og ferie – for alle?»

NOU 2016:17 På lik linje. Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming. http://www.fritidforalle.no/paa-lik-linje.5916490-356506.html

Heftet «Aktive muligheter», http://www.fritidforalle.no/deltakelse-paa-fritiden-for-utviklingshemmede.5911461-356504.html