Gjesteblogg nr 11/2010

Fritid for alle - men ikke for rusmiddelavhengige?

Tips en venn Skriv ut

Rehabiliteringsarbeidet overfor rusavhengige har mange brikker. Fastlege Dagfinn Haarr mener fritid, kultur og nettverk ofte ikke får den oppmerksomheten som det har fortjent.

Dagfinn HarrMange rusmiddelavhengige sliter med å få en morsom og gledesfylt hverdag når livet er reddet og de basale behovene er dekket. Skal også det være et ansvar for det offentlige hjelpeapparatet?

Av fastlege Dagfinn Haarr, Spesialist i allmennmedisin og samfunnsmedisin, Kristiansand

Som fastlege har jeg hatt kontakt med omkring 280 rusmiddelavhengige i løpet av de siste tretten årene, og jeg har kunnet observere mine pasienter i ca 570.000 dager. Omkring en tredel av pasientene er det vi kan kalle "tunge" narkomane. Svært mange av disse har fått tilbud om legemiddelassistert rehabilitering med metadon eller Subutex. Vi ser tydelig av statistikken at behandlingen er livreddende, og det blir satt inn ressurser på å få på plass de basale behovene som tak over hodet og en ordnet økonomi. Vi gjør også mye for å kartlegge kroppslige og psykiske plager og få behandlet disse. Vi jobber tett tverrfaglig, og ansvarsgrupper og tiltaksplaner etableres i alle tilfeller der pasientene ønsker dette. Siden jeg er doktor, bruker jeg konsekvent betegnelsen pasient i det følgende.

I mitt arbeid har jeg laget meg et bilde på det som jeg mener er viktig i oppfølgingen av pasientene med store rusproblemer,  jeg kaller den livsarenablomsten.Livsarenablomsten

Selve blomsten symboliserer pasientens liv i dag. Den får sin næring fra relasjoner, medikamenter der dette er nødvendig, oppfølging, engasjement, og det pasienten selv bringer med seg av ressurser i form av arvestoff og tidligere livserfaringer. Blomstens kronblader er livsarenaene der det tverrfaglige samarbeidet utspiller seg. Min ide er at dersom næringstilførselen i stengelen er god, og vi gjør en skikkelig rehabiliteringsjobb innenfor alle livsarenaene, vil sentrum i blomsten øke i omfang. Dette er et bilde på at livsinnholdet, eller den egentlige meningen med livet, blir større og rikere for pasienten. Jeg advarer meg selv og andre mot å invadere denne indre ringen. Vi som er hjelpere skal holde oss i kronbladene. Det er opp til pasienten selv å definere hva som gjør livet verd å leve for akkurat ham eller henne.  

Vi er slett ikke verst på oppfølging der jeg jobber. Bolig kommer på plass for de fleste, dessverre ikke alltid av en standard vi kan være bekjent av. Økonomien kommer også stort sett under bedre kontroll etter hvert. Læringskronbladet i livsarenablomsten en omfattende arena. Ofte må pasientene lære seg de mest basale ferdigheter, som å ha mat i kjøleskapet, betale husleie og strøm, men etter hvert kan det bli mer avanserte læringsarenaer, fra enkle kurs til universitetsfag.

Det siste kronbladet, som jeg har kalt "kultur og fritid", er en av de vanskeligste livsarenaene å fylle. Det er flere grunner til dette:

  • Lovgrunnlaget er svakt. Kravet til oppfølging av helse, bolig og økonomi er tydelig i sosial- og helselovgivningen, men når vi kommer til fritidsinnhold, blir lovkravene ganske utydelige.
  • Det økonomiske grunnlaget er tynt. Hjelp til en meningsfylt fritidsaktivitet er i liten grad "skal"-ytelser etter lov om sosiale tjenester.
  • Det faglige grunnlaget er tynt. Vi famler ganske mye når vi skal prøve å få til noe på denne livsarenaen.
  • Innslaget av frivillige organisasjoner er heldigvis stort, men det er ikke alltid enkelt å få etablert kontakt mellom pasienten og en passende organisasjon.
  • Mange pasienter er nærmest "blanke" når vi forsøker å kartlegge interesser og ambisjoner på hva de ønsker å  bruke fritiden til.
  • Mange pasienter har ingen fast dagtidsaktivitet, og da blir begrepet "fritid" ganske meningsløst.
  • Den sosiale angsten er stor hos mange av disse pasientene, de mangler ferdigheter i å omgås mennesker i det vanlige samfunnet.

Skal denne pasientkategorien få tilpasset hjelp til en meningsfylt fritid, må vi starte der pasienten befinner seg, og bygge stein på stein. For eksempel må bolig og en rimelig kontroll over rusing og økonomi på plass før vi kan jobbe med fritidsaktivteter. Dersom vi i vår iver prøver å gape over for mye på pasientens vegne, kan vi fort påføre ham nye nederlag. Jeg synes disse pasientene har hatt alt for mange nederlag allerede.

I  mange tilfeller stopper rehabiliteringsarbeidet opp før de siste brikkene er på plass, og da er det ofte fritid, kultur og nettverk som ikke får den oppmerksomheten som det har fortjent. Jeg har gode erfaringer med fritid med bistand, her finnes en elegant måte å jobbe trygt og langsiktig for å koble pasientene til det ordinære samfunnets tilbud om fritidsaktiviteter. I Kristiansand kommune er nå fritid med bistand samlet i en instans som også tilbyr individuelle støttekontakt, treningskontakt og noen grupperettede tilbud. Pasienten får ett vedtak på bestillerkontoret, og så blir det laget et opplegg i et samarbeid mellom pasienten og personalet der alle disse tiltakene kan settes inn etter ønske og behov. For mine pasienter vil dette være et kjærkomment tilbud, de er ofte ikke sikre på hva de egentlig vil. Spesielt tror jeg at treningskontaktene kan ha stor betydning. Fysisk aktivitet er en strålende måte å oppleve mestring på, og i tillegg styrker det både den fysiske og den psykiske helsen.

Vi ser mange tegn på at de helsemessige og sosiale klasseskillene øker i vårt samfunn. Det som vi "vanlige" samfunnsborgerne tar for gitt i forhold til å utfolde oss i meningsfylte fritidsaktiviteter, kan være en uoverstigelig hindring for våre mindre heldige medborgere. Nettopp en levende og morsom fritid er noe av det som gir krydder i tilværelsen og gjør livet verd å leve for mange av oss. Derfor mener jeg at et fullverdig rehabiliteringstilbud til "mine" rusmiddelavghengige ikke er komplett uten at vi også kan tilby hjelp til å få på plass en fritid som kan gi glede, nettverk og mestring for pasientene.