Gjesteblogg nr 5/2010

Fattige barn skal også kunne delta

Tips en venn Skriv ut

Instituttsjef Tone Fløtten i Fafo, stiller i denne gjestebloggen blant annet spørsmålet om hva som kan gjøres for å bedre situasjonen for barn som vokser opp i fattigdom.

Tone FløttenFattigdom er et viktig tema i norsk offentlighet. Særlig stor er bekymringen knyttet til den økende andelen fattige barn. Hva kan gjøres for å bedre situasjonen for barn som vokser opp i fattigdom?

Barnefattigdom var inntil for få år siden et ikke-tema i det politiske ordskiftet så vel som i forskningen. Den norske velferdsstaten med enhetsskolen, gratis helsevesen, gode trygdeordninger og familievennlig politikk var antatt å forhindre at barnefamilier opplevde fattigdom. Ved årtusenskiftet endret denne oppfatningen seg. Det kom flere forskningsrapporter som viste at et ikke ubetydelig antall barn kunne karakteriseres som fattige og problemet med barnefattigdom ble erkjent. I 2006 var det om lag 85 000 barn som kunne karakteriseres som fattige i Norge.

Barnefattigdom er et problem, både for samfunnet og for dem som rammes. For det første er barnefattigdom et moralsk anliggende - det oppfattes simpelthen galt at barn lever i fattige kår. Dette standpunktet er knyttet til at barns sosiale stilling ikke kan lastes dem selv, og at det er urimelig å forvente at barn skal ta vare på og forsørge seg selv. Barn betraktes derfor som «verdig trengende». De er helt avhengige av voksne som sørger for dem, og slår dette feil, må det offentlige tre støttende til. Eksistensen av fattigdom i barnefamilier bryter dessuten med prinsippet om sjanselikhet, som står sterkt i et egalitært og liberalt orientert land som Norge. Barn som vokser opp i fattige kår har dårligere levekår og livssjanser enn andre barn. 

Barnefattigdom er et sammensatt fenomen, og det finnes fattige barn med mange ulike bakgrunnskjennetegn. Likevel er det noen grupper som systematisk er overrepresentert blant de fattige. Dette gjelder for eksempel barn av enslige forsørgere, barn hvis foreldre ikke har en stabil tilknytning til arbeidslivet, barn i familier der overføringer utgjør en stor andel av familieinntektene, og sist, men ikke minst, barn med bakgrunn fra ikke-vestlige land.

I 2002 lanserte Bondevik-regjeringen den første tiltaksplanen mot fattigdom og Stoltenberg-regjeringen fulgte opp med handlingsplaner mot fattigdom i 2006 og 2008. Hvis vi leser disse planene vil vi se at de alle framhever barnefattigdom som særlig utfordrende. Bekjempelse av barnefattigdom er viktig for å sikre barns velferd på kort sikt, og for å forebygge fattigdom på lengre sikt ved å hindre at barn og unge blir marginalisert i eget voksenliv. Det er særlig viktig å sikre sosial inkludering av barn og unge som på grunn av foreldrenes økonomiske og sosiale situasjon står i fare for å bli utestengt fra aktiviteter i skole- og fritidssammenheng.

I diskusjonene om barnefattigdom er det dermed to temaer som står sentralt. Det ene er hvordan barnefattigdommen kan bekjempes, det andre er hvordan barn kan sikres akseptable levekår selv om familien er fattig.

Skal barnefattigdommen fjernes må inntekten i de fattige familiene heves. Myndighetenes primære mål er å heve barnefamilienes inntekt gjennom foreldrenes arbeid. Dersom dette ikke er en realistisk mulighet må imidlertid det offentlige trå til med økonomisk støtte via trygder eller andre overføringer.

Selv om fattigdom i all hovedsak forstås i lys av familiens inntektssituasjon er sosial deltakelse et viktig element diskusjonene om fattigdom. Ideen om at fattigdom ikke bare er mangel på penger, men også mangel på deltakelse og mulighet til å leve fullverdige liv, er inkorporert i forståelsen av barnefattigdomsfenomenet. Forskning har vist at fattigdom har negative konsekvenser for barns psykososiale liv. Barn fra fattige familier rapporterer oftere enn andre barn at de føler seg upopulære, at de ikke har noen bestevenn, at de blir mobbet eller at de føler seg ensomme. Forskningen viser også at fattige barn deltar mindre i sosiale aktiviteter enn andre barn. Dette gjelder både organiserte fritidsaktiviteter og uorganisert vennekontakt. Endelig har forskningen slått fast at fattigdom går i arv. Barn som vokser opp i en familie som har mottatt sosialhjelp har fire ganger så stor sannsynlighet for å motta sosialhjelp selv som voksne sammenliknet med andre barn.

Som vi så trekkes barns mulighet til deltakelse i jevnalderaktiviteter fram som et sentralt tema i handlingsplanene. Og i tillegg til politikken som skal bidra til lite fattigdom og jevn inntektsfordeling i samfunnet, finnes det også politikk som er direkte rettet mot å bedre barns levekår når familiens inntekt er dårlig.

Barnefattigdommen utspiller seg, og må møtes, i kommunene. Det er her det må legges til rette for at foreldrene kan bedre inntekten sin, og det er her det må iverksettes tiltak slik at barna sikres gode levekår selv om familien er fattig. I denne forbindelsen er det viktig å sikre tilgjengelighet til ulike jevnalderaktiviteter.

For å styrke kommunenes arbeid med å inkludere barn og unge i sosiale aktiviteter er det opprettet flere statlige tilskuddsordninger. Mange norske kommuner har i flere år mottatt støtte til å utvikle tiltak for å fremme barns og unges sosiale deltakelse, slik at foreldrenes økonomi i minst mulig grad står i veien for barnas sosiale liv. Denne typen tiltak kan være viktige bidrag til å lette livssituasjonen til barn som ellers ville hatt få muligheter til deltakelse, og norske kommuner viser stor kreativitet i utformingen av inkluderende tiltak. Forskningsinstituttene Fafo og NOVA har evaluert to av tilskuddsordningene og finner at kommunene har vært kreative i dette arbeidet. Tiltakene omfatter alt fra en enkelt utbetaling til én familie til idrettsutstyr, til kvalifiseringstiltak for unge som har falt utenfor, utstyrsbanker, internettkafeer, ferieturer og leksehjelp. I tillegg til tiltakene som støttes av de statlige satsingene eller som springer ut av kommunale satsinger har mange frivillige organisasjoner et tilbud til barn og unge fra vanskeligstilte familier. Dessuten er det også eksempler på at private bedrifter og enkeltpersoner har tatt initiativ til å gjøre noe på dette området. DnB NORs sponsing av en gratis teaterforestilling før jul er ett slikt eksempel, Ålesundkortet et annet.

Både offentlige og private tiltak for å bedre vanskeligstilte barn og unges muligheter til å delta i jevnalderaktiviteter og få kulturelle opplevelser er viktig. For det første gir dette mulighet for positive og/eller lærende opplevelser i oppveksten. For det andre bidrar det til sosial utjevning nettopp ved at vanskeligstilte barn får muligheter de ellers ville ha hatt. Og for det tredje kan vi håpe at slike tiltak reduserer sannsynligheten for at fattigdom går i arv. Det er ikke mulig å fastslå om tiltakene vil ha noen langsiktig, fattigdomsbekjempende effekt, til det er forholdene som bestemmer et livs løpebane for mange og for sammensatte. Men det er god grunn til å tro at slike tiltak kan gjøre en forskjell. Samtidig er det viktig å huske at tiltakene kun er et supplement til den generelle fattidgomsreduserende politikken. Det at fattige barn og unge får mulighet til å delta i en fritidsaktivitet eller til å gå på en konsert kan aldri erstatte den langsiktige kampen mot fattigdom. Denne kampen må utrettelig føres i den generelle politikken for en jevnere fordeling i samfunnet.