Doktorgrad om utviklingshemning, dagligliv og selvforståelse

Tips en venn Skriv ut

Anna M. Kittelsaa ved NAKU har nylig avlagt doktorgrad ved NTNU. Tittelen på avhandlingen hennes er "Et ganske normalt liv: Utviklingshemming, dagligliv og selvforståelse".


Personer med utviklingshemming gis i offentlige dokumenter og handlingsplaner rett til Anna Kittelsaa ingressdeltakelse og likestilling i dagligliv og samfunnsliv, men møtes av segregerte og spesielt tilrettelagte tiltak som plasserer dem på avstand fra andre. Et spørsmål i avhandlingen er hvordan det er å leve med slike kryssende forventninger til hvem en er og hva en har behov for.

- I min avhandling har jeg fulgt 7 unge voksne personer med utviklingshemming (18-30 år) over en periode på ca. to år. Jeg har vært til stede sammen med dem på flere arenaer; hjemme, på jobb og i fritidsaktiviteter. Under samværene har vi snakket sammen om hva som foregår og hva informantene opplever, og jeg har observert hva de gjør og hvem de forholder seg til. De sju personene er lett utviklingshemmet, og de fleste av dem lever ganske aktive liv. Blant annet deltar de i en rekke ulike fritidsaktiviteter som korps, dans, idrett og fritidsklubb. Det som imidlertid kjennetegner så godt som alle aktivitetene, er at de er spesielt tilrettelagt bare for personer med utviklingshemming. Utvilsomt finnes det mange kvaliteter innenfor slike tilrettelagte tiltak som bidrar til trivsel og opplevelse av livskvalitet. Likevel er det mulig å se at dersom en tilbringer store deler av sin hverdag (hjemme, på jobb og i fritid) i spesielt tilrettelagte omgivelser, blir en systematisk holdt på avstand fra andre mennesker og det en kan kalle vanlig hverdagsliv. Dette er i strid med idealene om at personer med utviklingshemming skal kunne leve i fellesskap med andre, forteller Kittelsaa.
Støttekontakt3
Anna Kittelsaa legger til at støttekontaktordningen kan når den fungerer godt, være et viktig bidrag til at personer med utviklingshemming kan få erfaringer ut over de tilrettelagte aktivitetene. Sentrale faktorer ved en god støttekontaktordning er at den varer over tid slik at partene blir kjent med hverandre som individer. At en trives sammen er helt sentralt, og at en tar utgangspunkt i aktiviteter som personen med utviklingshemming har glede av. I dette ligger også at en prøver ut ulike aktiviteter for å finne ut hva som vekker engasjement. Det mest sentrale er likevel at personen med utviklingshemming opplever at støttekontakten er der for dem. Det handler om en person som stiller opp og er villig til å være sammen med en på ens egne premisser og ikke som ledd i trening eller opplæring.

Avhandlingen kan du lese her.