Bonus: Kunst og håndarbeid

Tips en venn Skriv ut
På Gjøvik gård er det plass til alle. I første etasje sitter aktivitetsgruppen og strikker, perler eller lager glassbilder, eller bare prater. På loftet holder kunstgruppen til. Begge gruppene gir deltakere med trøblete psykisk bagasje et trygt møtested, og samtidig styrkes både kreativiteten og selvbildet.

- Det er fint at det er et dagtilbud for oss som ikke har jobb. Da blir det litt mer sosialt. Dette er et fristed, her kan vi være litt fri for sjukdom og fokusere mer på det positive, selv om det er lite av det, sier en kvinne i aktivitetsgruppen. Selv har hun fått en venninne gjennom aktivitetsgruppen, mens noen av deltakerne har blitt så aktivitetsgruppa i Gjøvikgodt kjent at de har reist på ferietur sammen. Noen ganger deler gruppen seg i to: De som vil være inne, og de som vil gå tur. Med to gruppeledere er ikke det noe problem. Deltakerne kan velge mellom tirsdag, med vekt på glassarbeid, onsdag, strikking og glass, eller torsdag, der de gjør alt mulig og glassarbeid.

Løser opp knuten

For Liv Marit Engh kan det å komme i gruppen løfte hverdagen betraktelig:

- Jeg hadde angst i dag, vondt i bringa, men nå er knuten løst opp! Her treffer jeg folk som gir meg så mye positivt, bare det å få en klem er viktig. Her kan vi glemme det vonde en stund, og vi kan ha litt dypere samtaler som blir mellom oss, sier hun.

Aktivitørene Mona Røisli og Eva Ødegård Røste sender alltid en oppmuntrende påminning på tekstmelding før møtene. Det setter de pris på, selv når de ikke orker å gå.

- Det er faktisk lite snakk om sjukdom her, og alle som er her, har en god porsjon sjølironi. Men de kan også prate om det som er vanskelig, sier Røste.

Pensel og kaffekopp

I kunstgruppen på loftet, setter noen kursen rett mot staffeliet når de kommer om onsdagen, andre sikter seg inn på lunsjkroken, og blir der mye av tiden.

- Jeg orker ikke så mye, men dette orker jeg, og terskelen her er ikke så høy. Dette er et tilbud jeg setter pris på, sier Inger Bodvin Benmehal, som innrømmer at hun av og til har litt dårlig samvittighet fordi hun produserer så lite.

Anna Österberg, selv kunstner og leder for kunstkafeen, er opptatt av at kunst ikke er noe som skal tvinges fram.Kunstgruppa på Gjøvik

- Først var det veldig skummelt for dem: "Må jeg være kunstner"? Ambisjonene her er veldig ulike. Noen kunne gått kunstskolen, andre er her for det sosiale. Her er kunsten bonus! Vi må jo øve, men prosessen er det viktigste, og den er veldig ulik fra person til person.  Noen får inspirasjon gjennom å tenke eller lese, andre gjennom å produsere. Det er veldig greit for meg å ha en veldig flat struktur, og jeg strekker meg veldig langt for at de skal ha det bra her, sier Anna. I kunstgruppen jobber alle med forskjellige ting, men vil de lære seg en teknikk, er det bare til å si i fra, så stiller Anna opp. Av og til tar hun frem noen øvelser som alle kan samles om, for å få opp de kreative prosessene. Da tegner eller skriver deltakerne på små lapper, som lagres i et skrin. Bare om deltakerne selv vil, blir de kikket på.

Utvikler oss kunstnerisk

Anna roser kommunen for å satse på en profesjonell kunstner som ikke har helseutdanning. Det samme gjør de når det gjelder for eksempel musikere, sier hun.

Det at gruppen ledes av en profesjonell kunstner, hever nivået, synes Inger og Wenche Oliv Gullberg. I fjor var seks kvinner fra kunstgruppen på kurs hos Annas gård i Dalarna i Sverige, subsidiert av kommunen som sommerverksted som en forlengelse av kunstkafeen, siden den stenger om sommeren. Der jobbet de sammen hele dagen - og kvelden, i lyset fra hodelykter i mangel av elektrisitet. På slutten av kurset fikk de vitnemål, og det ble holdt sterke taler.

- Jeg var den første som begynte å gråte! Det var en ren kvinnegruppe, og det er nok et poeng: Mange kvinner savner å få være sammen bare kvinner, mener Anna, og deltakerne rundt bordet slutter seg til.

Wenche har inntrykk av at de fleste har utviklet seg kunstnerisk siden de begynte i kunstgruppen. Selv har hun lært mye nytt, både om dokumentasjon og keramikk, og synes det er spennende når Anna viser dem sitt eget arbeid, dokumentasjon og fotografier.

- Jeg har for eksempel selv malt et bilde ut fra hennes fotografi. Vi har hatt flere utstillinger, og jeg fikk solgt noen av bildene mine. Det var litt nedtur at hun måtte gi pengene tilbake til kunstgruppen, sier Gullberg.

Som å komme hjem

Marie Grøndahl føler det "som å komme hjem" når hun kommer til kunstkafeen og får se Annas blide åsyn.

- Det er lettere å gjøre noe når jeg er her. Jeg gleder meg til hver gang! Her er jeg blant venner, og jeg vet at Anna er her og alltid tar godt imot meg, sier Marie.

- Onsdag er en fin dag, i motsetning til søndagene, sier Wenche, for å beskrive hva kunstgruppen betyr for henne.

- Jeg har liten omgangskrets. Her kan jeg låne en bok med meg hjem, og jeg kan ta arbeid med meg hjem, ramme inn, søke fondsmidler, eller fylle tiden med å planlegge av det jeg vil gjøre videre. Jeg gleder meg til å komme hit, og gleder meg over det etterpå, som også får bygget opp sin kunstneriske selvtillit av alle godordene hun får i kunstgruppen. Inger har opplevd mye av det samme.

- Disse er mine venner, sier Inger og peker rundt seg og inn mot atelieret der resten av gjengen holder på med bildene sine. Det er her hun må være skal hun være produktiv.

Av journalist Ingebjørg Jensen, epost: ingis.jensen@c2i.net