Alenehetens dobbeltbetydning i det norske samfunnet

Tips en venn Skriv ut

Eirin Pålsdatter Eidshaug har gjennomført en kvalitativ studie om livssituasjonen til unge kvinner som kom til Norge som enslige mindreårige flyktninger. Svarene hun fikk presenteres i en mastergradsoppgave som gir viktig kunnskap til alle som jobber for å integrere unge i målgruppen på ulike livsarenaer.

Bilde av omslaget til Mastergradsoppgave Alenehetens dobbeltbetydning i det norske samfunnetI mastergradsoppgaven pekes det på betydningen av sterke sosiale bånd for å mestre vanskelige situasjoner. Integrering blir ikke brukt som en målestokk. Eidshaug legger selv vekt på at hun bruker det som en prosess for å skape likeverd og gjensidighet mellom minoritet og majoritet. I diskusjonen tydeliggjør hun forskjellen mellom bruksområdet for begrepene integrering, kultur og identitet. Hun utdyper dette slik:

På samme måte som integrering, har kultur og identitet også en del tvetydige bruksområder. Dette gjør det nødvendig å diskutere forståelsen av disse begrepene. Begrepet ”kultur” går igjen i informantenes fortellinger. Både som noe de vil lære (den norske), bevare (sin egen) og som en forklaring på forskjeller mellom dem selv og majoriteten. Selv om det er relativt bred enighet innenfor akademia om at det ikke finnes noen enhetlige kulturer, så eksisterer det allikevel en idé om hva både ”norsk kultur” og for eksempel ”somalisk kultur” er. Begrepets betydning kan derfor ikke ignoreres (s. 5).

Hun bygger bl.a. på Thomas Hylland Eriksen sin forståelse av kultur som enklest kan defineres som ”det som gjør kommunikasjon mulig”. Videre ser hun på hvordan ”identitet” kan forstås som en sosial konstruksjon. Hun stiller bl.a. spørsmål om hvor stor grad blir vi påvirket av andre menneskers tilskrivning av identitet, og i hvor stor grad kan vi selv velge hvem vi vil være?

I tråd med teorier om nettverk og tilknytning finner hun at fraværet av sosiale nettverk er spesielt gjeldende i vanskelige situasjoner. Situasjoner som kvinnene beskriver som utfordrende er f.eks. ventetiden på asylmottaket og å flytte for seg selv. Flere av informantene sier de har savnet å ha noen som kunne gitt dem veiledende råd for framtiden, forenkle overgangen til det norske samfunnet, samt være en støtteperson for dem. Noen har i dag søsken i Norge, norske vennefamilier, fosterfamilier eller nære venner. De utgjør en stor forskjell. I tillegg forteller mange om både støtte og forventninger fra foreldre i hjemlandet.

Alle informantene uttrykker at de synes det er vanskelig å få innpass i etnisk norske nettverk. De trekker frem egne språkkunnskaper, ulike normer og kulturelle koder som hinder i å bli kjent med nordmenn.

Fritid og skole kan fungere som viktige arenaer for sosialisering og tilknytning til det norske samfunnet. I arbeidet med å åpne opp arenaene for enslige mindreårige flyktninger er det viktig å forstå deres situasjon. Når det f.eks. bare tilrettelegges for deltakelse i i fritidsaktiviteter som er rettet mot enslige mindreårige flyktninger, og de går på skole med andre innvandrere på egne mottaksskoler gis det få naturlige kontaktarenaer å møte nordmenn på egen alder.

En av informantene forklarer slik på hvorfor det var vanskelig å bli kjent med nordmenn:

Det er vanskelig på grunn av språket. Og fordi nordmenn vil slappe av når de har fritid. Når nordmenn har fritid så vil de gjerne være sammen med familien, ikke ut for å møte andre. I ”hjemlandet” så er det vanlig å hjelpe andre, vi hjelper hverandre. Det er ikke vanlig i Norge. Nordmenn er slitne på fritida (Serika 21 år).

Mastergradsoppgaven «Alenehetens dobbeltbetydning i det norske samfunnet. En kvalitativ studie om livssituasjonen til unge kvinner som kom til Norge som enslige mindreårige flyktninger» kan du laste ned her:

https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/36844/Eidshaug.pdf?sequence=3&isAllowed=y

LagreLagre