Gjesteblogg nr 3/ 2014

Aktivitetshjelpemidler - et bidrag til en mer aktiv og deltakende fritid

Tips en venn Skriv ut

I denne artikkelen deler Svein Bergem og Valnesfjord Helsesportssenter sine erfaringer om betydningen aktivitetshjelpemidler kan ha for fysisk aktivitet og deltakelse for personer med funksjonsnedsettelser.

Av idrettspedagog Svein Bergem ved Valnesfjord HelsesportsenterSvein Bergem

Vi har over mange år bygd opp erfaringene våre med tilpasnings- og utprøvingskurs av aktivitetshjelpemidler for brukere og ledsagere, og kursdager for fagpersoner og andre viktige støttepersoner. I tillegg til et omfattende eksternt utviklingsprosjekt kalt "Tilpasning og opplæring i bruk av aktivitetshjelpemidler der hvor folk bor" (Bergem et al., 2010). Erfaringene baserer seg på tilbakemeldinger fra fagpersoner, andre viktige støttepersoner (f.eks. støttekontakter), ledsagere og brukere fra 4 års alder og opp til godt voksne. Erfaringene viser at aktivitetshjelpemidler har stor betydning for fysisk aktivitet og deltakelse på fritidens mange arenaer for personer med funksjonsnedsettelser.

Vi ønsker å bidra til å øke aktivitetsnivået og deltakelsen for disse personene gjennom økt fokus og satsing på tilgjengelighet, kunnskap og bruk av aktivitetshjelpemidler.

Aktivitetshjelpemidler

Et aktivitetshjelpemiddel er et teknologisk hjelpemiddel som har til hensikt å gi mulighet til utfoldelse, utvikling og bedring av funksjonsevnen til personer med funksjonsnedsettelse. Et aktivitetshjelpemiddel skal bidra til å opprettholde eller bedre motorisk og kognitiv funksjonsevne gjennom trening og stimulering (NAV, 2010). Eksempler på aktivitetshjelpemidler kan være tandemsykkel, 2-hjulssykkel med hjelpemotor og sittende piggekjelke for skøyter eller ski.

Aktivitetshjelpemidler er en liten del av dagens hjelpemiddelområde, men har i de siste par årene fått en del oppmerksomhet i ulike politiske fora og i media. Det som har fått spesielt oppmerksomhet har vært «26 års regelen», og usikkerheten rundt hvorvidt sykler med de hjelpemotorer som har vært levert frem til i dag og med starthjelp, har vært i strid med dagens regelverk.

Aktivitetshjelpemidler er ikke et mål i seg selv, men vil kunne være av avgjørende betydning for å kunne delta i barnehage, skole, arbeid og fritid for personer med funksjonsnedsettelser. Aktivitetshjelpemidler har som målsetning å fremme aktivitetsnivået, og gjennom sosial deltakelse for personer med nedsatt funksjonsevne eller sykdom.

Fritiden

Det har lenge vært dokumentert at personer med funksjonsnedsettelser har lavere deltakelse enn andre på ulike samfunnsarenaer (f.eks. NOU 2001:22; NOU 2010:5). Dette gjelder ikke minst påfritidsarenaen (Nyquist, 2012; Sæbu, 2011; Løvgren, 2009; Bliksvær, 2010). En arena som i vårt samfunn har fått stadig viktigere betydning for sosial deltakelse og inkludering. Grue (1998) viser at bevegelseshemmet ungdom har det laveste aktivitetsnivået på fritiden, Aktivitetshjelpemiddel Sykkel blant jevnaldrende. Flere studier viser at fritiden til barn og ungdom med funksjonsnedsettelse er preget av stillesittende og ensomme aktiviteter som data og tv. Dette kan få konsekvenser for den enkeltes psykososiale utvikling og livskvalitet (Grue, 1998; Solheim, 2000; Stevens et al., 1996; Solheim, 2005).

Det eksisterer ulike tiltak og virkemidler i regi av det offentlige for å øke inkludering og deltakelse blant personer med funksjonsnedsettelser, spesielt for å øke deltakelse i fritidsaktiviteter. Et tiltak for å stimulere til økt aktivitet og deltakelse for alle, er opplæring i og bruk av aktivitetshjelpemidler. Den offisielle politikken har lenge vært at alle personer med nedsatt funksjonsevne som ønsker det, skal gis mulighet til å drive idrett og fysisk aktivitet i sitt lokalmiljø (St.meld. nr. 40, 2002-2003). I forhold til aktivitetshjelpemidler har og er utfordringene at hjelpemidlene ofte er for dårlig kjent, de blir formidlet uten tilstrekkelig opplæring og opplæringen knyttes i for liten grad til de miljøene de skal brukes. Ofte tilbys aktivitetshjelpemidlene utenfor den sosiale sammenheng der de kan tas i bruk for å fremme aktivitet og deltakelse sammen med andre.

Sosial deltakelse

Det å føle aksept og tilhørighet i et fellesskap vil kunne øke livskvaliteten og forhindre psykososiale lidelser (Solheim, 2000). Wendelborg (2010) viser til at bare 40 prosent av ungdommer (14-16 år) med fysisk funksjonsnedsettelse, føler de har samme muligheter til å delta i fritidsaktiviteter som andre ungdommer. Han viser også til at det skjer en endring i sosial deltakelse allerede rundt 10 års alder. Barna med funksjonsnedsettelse, som segregeres, opplever at tilgang til og bruk av sosiale arenaer, og samvær med jevnaldrende endrer seg.

Våre erfaringer tyder på at aktivitetshjelpemidler har en positiv virkning på sosial deltakelse. Vi har erfart at det er viktig å få tilgang på aktivitetshjelpemidler tidlig og at de blir en naturlig del i livet, på linje med mange andre hjelpemidler. For eksempel har aktivitetshjelpemidler stor betydning for fysisk aktivitet og deltakelse på skolens og fritidens mange arenaer for barn og unge med fysisk funksjonsnedsettelse (Bergem, 2012). I slike arenaer har man også mulighet for å bygge på frivillige lag og foreninger, noe som også kan gi verdifull tilgang til sosiale nettverk og gjennom det inkludering (Midtsundstad, 2013).

En analyse av Levekårsundersøkelsene i 2001 og 2007 viser at forskjellen i deltakelse mellom personer med og uten Sit -skifunksjonsnedsettelse er størst for aktiviteter som ski/snowboard i alpinanlegg, ski i skog og mark og sykkelturer (Bliksvær, 2010). Det interessante er at dette er av de typer aktiviteter hvor man har hatt tradisjon for og tilgang på aktivitetshjelpemidler.

Betydningen av aktivitetshjelpemidler for et fysisk aktivt liv

Ved å få riktige aktivitetshjelpemidler og andre hjelpemidler og lære seg å beherske disse, kan brukerne kompensere og oppveie en del av de utfordringene funksjonsnedsettelsen gir.

De tilbakemeldingene vi får fra både brukere og ledsagere er at aktivitetshjelpemidlene har stor betydning for muligheten til å være fysisk aktive. Faktorer som blir trukket fram er bl.a. muligheten til å få brukt kroppen og de funksjonene man har, og med noe som samtidig gir glede:

"jo det tror jeg det har jo veldig mye å si… at det er noe som er artig å gjøre, at det ikke blir bare en trening… at det er en aktivitet som andre og gjør, altså funksjonsfriske går jo og på ski og på skøyter, og så kan hun være i lag med… hun er jo på trening hos fysioterapeuten, men det blir jo helt noe annet, det her blir jo en lek, og det tror jeg har veldig mye å si for, ja, lysten til å holde på med det"

Andre positive faktorer knyttet til aktivitetshjelpemidlene som flere poengterer er muligheten til å være med familien på tur, delta på lik linje med andre, komme seg ut i frisk luft, få en positiv opplevelse og å føle mestring. En bruker har sagt følgende:

"jo, det vil jo bety flere ting, det første er at man kan være mer aktiv og komme seg ut på vinteren, at man ikke blir så innesittende, men også det at du kan være med på tur, ikke sant, når venner og familie skal gå på skitur så kan du være med… og det er jo hyggelig… så det blir jo på en måte en ny verden sånn sett"

Tilgang på og bruk av aktivitetshjelpemidler

Et trekk ved aktivitetshjelpemidler er at det krever erfaring og kompetanse, og utviklingen og bruken av disse forutsetter bestemte typer kunnskap hos involverte aktører (NOU 2010:5). Det gjelder hos utviklere av teknologi, produsenter, de som utformer regelverk og finansieringsordninger, av profesjonelle tjenesteytere og veiledere, og av brukerne selv og deres familie, venner og støttepersoner. Vi vet samtidig at kunnskapen om aktivitetshjelpemidler er mangelfull i praksisfeltet (Bergem, 2012; Bergem et al., 2010).

Riktig tilpassede aktivitetshjelpemidler og andre hjelpemidler fører til at personer med funksjonsnedsettelser i større grad kan delta og gjøre det som jevnaldrende gjør. Flere brukergrupper opplever at en del hensiktsmessige og egnede aktivitetshjelpemidler gjøres mindre tilgjengelig som følge av blant annet begrenset utvalg og høyt kostnadsnivå på aktivitetshjelpemidlene (Bergem et al., 2010). Slik systemet er i Norge i dag er det f.eks. få aktivitetshjelpemidler som er tilgjengelig for de yngste barna.

For å forbedre tilgangen på aktivitetshjelpemidler har det de senere årene blitt lagt inn flere forslag om å fjerne aldersgrensen på 26 år (Unge funksjonshemmede, 2009; NOU 2010:5; Giltun et al., 2010), og er nå fulgt opp med et vedtak om å oppheve regelen fra 1. juli 2014. Det påpekes bl.a. at bedre helse hos personer med funksjonsnedsettelser vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt. Her trekkes bedret arbeidsevne hos den enkelte, mindre avhengighet av hjemmehjelpstjenester, mindre behov for medisiner, samt at det styrker den enkeltes funksjonsdyktighet i sosiale situasjoner og overfor egen familie (ibid).

Skal vi i større grad lykkes med å integrere personer med funksjonsnedsettelser i barnehage og skole, aktivitet på fritiden, arbeid og samfunnet for øvrig, bør det legges større vekt på teoretisk og praktisk innføring i aktivitetshjelpemidler og bruken knyttet til disse hjelpemidlene. Det må legges større vekt på denne kompetansehevingen i utdanninger som ergoterapi, fysioterapi og faglærer kroppsøving. Disse fagpersonene er blant de som vil møte personer som har medfødt eller tidlig ervervet funksjonsnedsettelse, og dermed kan introdusere aktivitetshjelpemidler tidlig i deres liv. Dette kan bidra til å redusere noen av forskjellene i ulike aktivitetsformer, og slik øke deres deltakelse i barnehage, skole, arbeid og fritid. Kursing i tilpasning og utprøving i bruk av aktivitetshjelpemidler har vist at fagpersoner har fått økt forståelse for at aktivitetshjelpmidler gir økte muligheter til aktivitet, og at denne typen hjelpemidler har en større brukergruppe enn de forventet (Bergem et al., 2010).

I tillegg til økt forståelse og kunnskap blant fagpersoner, er opplæring av brukere, ledsagere og andre støttepersoner i bruken av aktivitetshjelpemidlene viktig, da mange brukere er avhengige av en støtteperson når de skal bruke aktivitetshjelpemidlet, f.eks. en sitski eller tandemsykkel. Med riktig aktivitetshjelpemiddel og god støtte kan personer med funksjonsnedsettelser delta på samme arena som andre uten funksjonsnedsettelse.

Litteratur

Bergem, S. (2012). Aktivitetshjelpemidlers betydning for fysisk aktivitet og deltakelse for barn ogunge med fysisk funksjonsnedsettelse. Ergoterapeuten, 4.2012:24-29.

Bergem, S. & Godal, L. (2010). Tilpasning og opplæring i bruk av aktivitetshjelpemidler der hvor

folk bor. Sluttrapport fra utviklingsprosjekt. VHSS -rapport nr. 6/2010. Valnesfjord Helsesportssenter.

Bliksvær, T. (2010). Funksjonshemming, fritid og friluftsliv. Analyse av levekårsundersøkingane

2001 og 2007. VHSS-rapport nr. 4/2010. Valnesfjord Helsesportssenter.

Giltun, V., Eriksson, R. & Reiertsen, L. (2010). Representantforslag 160 S om fjerning av aldersgrensen på 26 år for dekning til hjelpemidler til trening og aktivisering for funksjonshemmede.

Grue, L. (1998). På terskelen. Rapport 6/1998. Oslo. NOVA.

Løvgren, M. (2009). Unge funksjonshemmede. Selvbilde, sosial tilhørighet og deltakelse i fritidsaktiviteter. NOVA-rapport 9/09. Oslo. NOVA.

Midtsundstad, A. (2013). Fritid med bistand. En metode for å støtte sosial inkludering. Bergen. Fagbokforlaget.

NAV (2010). Forskrift om stønad til hjelpemidler mv til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet og i dagliglivet og til ombygging av maskiner på arbeidsplassen. Hentet fra: https://www.nav.no/rettskildene/forskrift/F19970415-318

Norges offentlige utredninger (2010). Aktiv deltakelse, likeverd og inkludering. Et helhetlig hjelpemiddeltilbud. Oslo. NOU 2010-5.

Nyquist, A. (2012). Jeg kan delta! Barn med funksjonsnedsettelser og deltakelse i fysisk aktivitet - en multimetodestudie i en habiliteringskontekst. Doktorgradsavhandling. Norges idrettshøgskole.

Solheim, I. (2000). Integrering er ikke bare å sitte i samme rom, altså. En studie av lærernes erfaringer med integrering av fysisk funksjonshemmede elever i grunnskolen. Hovedfagsoppgave.

Solheim, I. (2005). Fritid bare for funksjonsfriske barn? Paper til 2. nasjonale konferanse om forskning om funksjonshemmede.

Stevens, S. E., Steele, C. A., Jutai, J. W., Kalnins, I. V., Bortolussi, J. A. & Biggar, W. D. (1996). Adolescents with physical disabilities: Some psychosocial aspects of health. J Adolesc Health, 19.1996:157-164.

St. meld. nr. 40 (2002-2003). Nedbygging av funksjonshemmede barrierer. Strategier, mål og tiltak i politikken for personer med nedsatt funksjonsevne.

Sæbu, M. & Sørensen, M. (2010). Factors associated with physical activity among young adults with a disability. Scand J Med Sci Sports, 21.2010:730-738.

Unge funksjonshemmede (2009): Ungdom og hjelpemidler. Et notat fra Unge funksjonshemmede.

Wendelborg, C. (2010). Å vokse opp med funksjonshemming i skole og blant jevnaldrende. En studie av opplæringstilbud og deltakelse blant barn med nedsatt funksjonsevne. Doktorgradsavhandling. Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap. NTNU.